Hvordan går det med deg? Når et enkelt spørsmål blir vanskelig.

 

“Hei! Hvordan går det med deg? “. Det er ofte slik samtaler starter. Et helt vanlig spørsmål, stilt i beste mening.

 

Likevel er det mange som opplever at dette spørsmålet i blant kan være vanskelig å svare på. Ikke fordi vi ikke vil svare på spørsmålet, men fordi det ikke alltid er så lett å sette ord på hvordan vi egentlig har det.

 

For noen kommer svaret av seg selv. For andre dukker det opp flere tanker på én gang:

Skal jeg være ærlig nå?

Hvor mye orker jeg å si?

Blir det for mye hvis jeg åpner opp?

 

Mange beskriver det som om det blir litt rotete på innsiden i det øyeblikket. For noen kan det også kjennes overveldende. Iblant står man i en krise, men andre ganger har det rett og slett blitt for mye å stå i over tid.

 

Hva skjer på innsiden når vi strever

Når livet kjennes vanskelig, begynner vi ofte å lete etter en forklaring. Ofte vender vi tankene innover. Det er lett å tenke at det betyr at noe er galt – enten med situasjonen, eller med en selv. I kognitiv terapi retter vi oppmerksomheten mot noe litt annet: hvordan tanker, følelser og reaksjoner henger sammen, og hvordan måten vi forstår det som skjer på, påvirker hvordan vi har det.

 

Det er sjelden selve spørsmålet som er problemet. To mennesker kan få det samme spørsmålet: «Hvordan går det med deg?» Den ene svarer uten å tenke over det: «Det går helt greit.» Den andre kan oppleve at spørsmålet vekker tunge følelser, som uro og overveldelse, og kan føre til sterke reaksjoner – som gråt, eller noen ganger til og med panikk. Forskjellen ligger ofte i det som skjer på innsiden – i tankene som dukker opp, følelsene som følger med, og hvordan man har lært å møte dem.

 

Mye av dette skjer raskt, nesten på autopilot. Tanker som:

 

«Jeg burde hatt det bedre enn dette»,

«Jeg vil ikke være til bry»,

«Det nytter ikke å forklare uansett».

 

Når slike tanker får styre, er det mange som trekker seg litt tilbake. Man svarer kort, glatter over, eller later som om alt er greit. Ikke fordi man er uærlig, men fordi det føles tryggest der og da.

 

Når måten vi tenker på blir en del av problemet

I kognitiv terapi handler mye om å legge merke til tankene som dukker opp når noe er vanskelig – særlig de som kommer raskt og nesten automatisk. I stedet for å ta disse tankene for gitt, stopper vi opp og undersøker dem nærmere:

 

Hvor sanne er disse tankene?

Hvor nyttige er disse tankene?

Finnes det andre måter å forstå denne situasjonen på?

 

Ofte handler det om å nyansere, realitetsteste og åpne for flere perspektiver enn det første som melder seg. Når tankene blir litt mindre bastante og mer fleksible, vil også følelsene og reaksjonene våre ofte endre seg.

 

Kognitiv terapi handler også om å skape litt mer handlingsrom i hverdagen. Når vi forstår bedre hvordan tanker påvirker følelser og reaksjoner, blir det lettere å ta små valg som er mer i tråd med det vi faktisk trenger – også når det er vanskelig.

 

Mange som oppsøker psykolog, gjør det ikke fordi alt har falt sammen, men fordi noe over tid har blitt vanskelig å stå i alene.

 

Noen ganger kan det viktigste være å oppdage at det faktisk er lov å svare: «Det går ikke så bra akkurat nå.»

 

Og at det i seg selv kan være et første skritt mot endring.

 

Forfatter: Siri N. Martinsen, Senter for Stress og Traumepsykologi