I de siste årene har vi fått mer kunnskap om traumatisk stress og hvilke konsekvenser det kan få for barn og unges utvikling. En rekke studier har funnet tydelig sammenheng mellom belastninger i barndommen og helseplager senere i livet (Aakvaag & Strøm, 2019; Felitti et al., 1998; Public Health Wales, 2014; Sroufe, Coffino, & Carlson, 2010). Et vedvarende høyt stressnivå kan medføre nevrobiologiske tilpasninger som kan gi økt sårbarhet for en rekke helseplager, som igjen er assosiert med avbrutt skolegang, risikoatferd og forkortet levetid. Belastninger i barndom og ungdomstiden er derfor en betydelig trussel mot folkehelsen.
Nick Petrie er en konsulent som for tiden bor i New Zealand og har jobbet med lederutvikling i USA, Europa og Midt-Østen. Han har nylig postet en oppsummering fra et prosjekt de gjennomførte for å kartlegge hva som medfører utbrenthet hos arbeidstakere, du kan lese mer om det her: Post | Feed | LinkedIn. De intervjuet en rekke personer om temaet, og oppsummeringen deres finner jeg veldig konkret og god.
Grunnen til at jeg tar tak i det her, og vil oppsummere noen av hans funn, er fordi de er veldig sammenfallende med hva jeg selv har erfart etter å ha jobbet med problemstillingen i mer enn 20 år.
Kollegastøtteordninger blir introdusert i stadig nye virksomheter i Norge. Kollegastøtte er et system der utvalgte kolleger med støtte fra toppledelsen, har en rolle som gjør at de kan være tilgjengelige for kolleger som sliter med stress og kriser, og som oppsøker kolleger etter spesielt belastende hendelser.
En kollegatstøtte er noe mer enn en vanlig kollega. Det er et team av kolleger som er valgt/utvalgt til å ha som rolle å være tilgjengelige og kunne gi støtte til medarbeidere som opplever stress eller kriser. Denne støtten gir de i arbeidstiden, det vil si at kollegastøtten er organisert som en ordning som kan bruke noe av sin arbeidstid på å utøve sin rolle som kollegastøtte.