Men før vi beskriver dette nærmere kan det være greit å understreke at det ved større kriser og katastrofer vil være flere målgrupper som krever umiddelbar oppmerksomhet fra bedriften: Direkte kriserammede, øvrige ansatte, ledelse og krisestab og selvsagt også pårørende (eventuelt etterlatte). I tillegg kommer de behov bedriften vil få for kommunikasjon med både media og allmennheten. Men i denne artikkelen settes fokus på bistand til pårørende.

Med pårørendesenter forstår vi et samlingssted hvor pårørende samles under/umiddelbart etter en større krise eller katastrofe som har rammet bedriftens ansatte. Vanligvis vil man se for seg for eksempel et hotell eller et møterom i bedriften hvor pårørende kan komme for å motta fortløpende informasjon om situasjonen som har rammet deres familiemedlemmer. Den primære bistand man kan tilby pårørende er informasjon – det de ønsker å vite er hva som har skjedd, hva som skjer nå, hvilke tiltak organisasjonen gjennomfører for å få kontroll over krisen samt hva som vil skje i den nærmeste fremtid. For pårørende er det åpenbart slik at den viktigste informasjon de søker er status for sine familiemedlemmer som er rammet av krisen.

 

Ved større katastrofer er det et kommunalt ansvar å opprette evakuert- og pårørendesenter, dette er beskrevet i bl.a. politiets beredskapssystem, men samtidig ser vi at mange bedrifter både legger planer for, og selv oppretter pårørendesenter så vel som evakuertsenter. Det vil jo også være kriser og katastrofer som rammer en bedrift, som er av en slik natur at det ikke vil resultere i noen kommunale tiltak. Det er uansett verdt å merke seg at alle kommuner skal ha både planverk og ressurser som kan mobiliseres ved en katastrofe som rammer kommunen.

 

 

Lokalisasjon av et pårørendesenter kan være ulikt avhengig av omfanget på en krise, hvor den skjer samt hvilke praktiske ressurser som er tilgjengelige. Ved en stor katastrofe som også strekker seg over tid (flere dager) kan det være gode grunner for å legge det til et hotell som kan tilby mat og overnatting i tillegg til møterom. Ved mindre hendelser kan man se for seg at et møterom i bedriften kan gjøre nytten. Det finnes ingen fasit her, men det kan være lurt å tenke over om det kan være nyttig å etablere et pårørendesenter med en viss geografisk avstand fra bedriften, rett og slett for å skjerme de pårørende fra øvrige ansatte og også fra krisestaben.

 

Hvilke fysiske krav som stilles til et pårørendesenter avhenger av flere forhold, som krisens natur og omfang, bedriftens størrelse med mer. Men det kan fort bli krav til både egne samtalerom, samt rom for barn og ungdom, i tillegg til møte/samlingsrom. Ved en større katastrofe kan man også oppleve at noen av de pårørende etter hvert får status som etterlatte dersom ansatte har mistet livet. Disse har egne behov som kan kreve at det er tilgang til egne lokaler for denne gruppen.

Media vil ha stor interesse for det som skjer i et pårørendesenter, og det må derfor være gode systemer for kontroll med hvem som går inn og ut av senteret. Dette stiller krav til så vel vakthold som loggføring av pårørende ved ankomst og avreise. Pårørende samt kriserammede ansatte er i medias øyne svært interessante intervjuobjekter, og det må derfor tenkes nøye gjennom hvor bedriften etablerer mediasenter og at dette er fysisk atskilt fra et pårørendesenter. En målsetting med hjelpetiltakene under og etter en katastrofe er jo å skjerme de kriserammede fra media. Dette er ikke et argument for at media ikke kan få innblikk i det som skjer på et pårørendesenter, eller at det i enhver situasjon er slik at man bør hindre pårørende i å ha kontakt med media. Tvert i mot viser all erfaring at godt samspill med media, inkludert å gi de innblikk i hva som skjer i forhold til ivaretakelse av de kriserammede (ansatte og pårørende), er essensielt, og media må gjerne få godt innblikk i hva som skjer i et pårørendesenter. Men kriserammede skal i hovedsak bli skjermet fra media under og etter en alvorlig krise, av hensyn til seg selv. Derfor er det så viktig at bedriften har gode medieplaner slik at media får informasjon som tilfredsstiller deres behov. Pårørende eller kriserammede ansatte kan selvsagt også uttale seg til media, og øyevitneskildringer kan være viktige å få frem i media. Bedriften bør bare ha tenkt gjennom hvordan dette kan gjøres på en best mulig måte både for de som møter media, og for bedriften selv. Alt dette er forhold man bør ha et bevisst forhold til før krisen inntreffer, så man kan gi klare og gode råd til pårørende i en aktuell situasjon.

 

La oss tenke oss en katastrofe som rammer mange ansatte i bedriften. Hendelsen skjer i den byen bedriften holder til. Det viser seg etter hvert at det er personskade og tap av liv blant de ansatte som ble rammet av hendelsen. De overlevende, og uskadde, ansatte som ble rammet av hendelsen vil sannsynligvis bli samlet i et evakuertsenter bedriften oppretter. Her vil de få anledning til å være samlet, motta fortløpende informasjon om hva som skjer på ulykkesstedet, status for de ansatte som ikke er gjort rede for (skadde, omkomne), samt selvsagt kontakte sine egne pårørende for å meddele sin status.

 

I et slikt scenario vil det ikke være ønskelig at evakuertsenter og pårørendesenter er lokalisert vegg i vegg. For det første er det ikke ønskelig at de evakuerte (uskadde, kriserammede ansatte) skal bli til informanter overfor pårørende som kommer til et pårørendesenter og primært ønsker få vite om status til sine egne kjære. Dernest har de evakuerte også behov for støtte og skjerming. De vil naturligvis ønske å se sine egne pårørende relativt raskt, og skal selvsagt få gjøre det. Men de skal ikke bli satt i en situasjon der de må redegjøre eller
forsøke å forklare til pårørende hvis familiemedlemmer ikke er gjort rede for hva de vet, eller ikke vet, om disse (savnede, skadde, omkomne).

 

I tillegg til at det er et ønske om å samle evakuerte for å støtte de og dele relevant informasjon, kan det også være behov fra bedriften så vel som politi eller andre myndigheter om å motta/få informasjon fra de kriserammede som befinner seg i et evakuertsenter. Dette temaet er belyst i en separat artikkel.

 

Det viktigste verktøyet bedriften har for å hjelpe pårørende i en alvorlig krise er informasjon. Det stiller derfor store krav til at de som bemanner senteret fra bedriften har god og tett kontakt med kriseledelsen og fortløpende mottar all relevant informasjon og kan dele denne med de pårørende. Ved øvelser og virkelige hendelser ses noen ganger at pårørendesenter blir litt stemoderlig behandlet, man har undervurdert både de store krav som stilles til fysiske lokaler og ikke minst bemanning, og ofte er det informasjonsflyten som blir akilleshælen. Pårørende vil søke og motta informasjon via mange kanaler (media, telefon, sosiale medier) og bedriften må derfor tilstrebe seg å tilby så detaljert og hyppig informasjon som overhodet mulig. Dersom de pårørende opplever at de ikke mottar hyppig nok eller adekvat informasjon, og andre nyhetskanaler gir de bedre oversikt over krisen, får bedriften naturlig nok et troverdighetsproblem.

 

Ved siden av informasjon kan pårørende få anledning til å støtte hverandre, og selvsagt også få støtte fra bedriftens ansatte som bemanner senteret, samt psykologer eller helsepersonell der det er relevant. Men man bør ikke ha noen målsetting om å drive med de store «samtalene» midt under en krise, men psykologer og helsepersonell kan bidra med relevant informasjon om vanlige krisereaksjoner og nyttige mestringsstrategier (Hva skal vi si til barna? Hvordan skal jeg informere familie og venner om det som skjer?). De kan også sammen med bedriftens ansatte være tilstede og støtte pårørende i en vanskelig situasjon. Men den viktigste funksjonen til psykologen er å være en rådgiver for bedriftens krisestab og bemanningen ved pårørendesenteret i forhold til hvordan informasjon kan gis, praktiske tiltak underveis, og planlegging av neste fase.

 

Det vil selvsagt også være krav til forpleining (mat, overnatting og annet) ved et pårørendesenter, alt avhengig av krisens varighet og derved også pårørendesenterets varighet og avslutning. Men det advares mot å tro at det er en nyttig øvelse å invitere pårørende som befinner seg i en krisesituasjon til å bli være samlet uten at det er god struktur i forhold til det som gjøres i pårørendesenteret.

 

Senteret bør ha en person som har hovedansvar for å dele informasjon med de pårørende, og det bør være en person i bedriften som har høy status og troverdighet for de pårørende. Toppledelsen må også kobles inn og delta i deler av informasjonsarbeidet, spesielt ved store katastrofer som innebærer alvorlig skade eller tap av liv.

 

Det vil også være krav til logistisk støtte. Pårørende kan etter hvert få informasjon om at dere kjære er på sykehus, og få behov for transport til sykehuset for å være nær samt få førstehånds informasjon fra sykehuset om status.

 

Alt dette krever at det er gode planer for etablering, drift og til sist avslutning av et pårørendesenter. Ved avslutning skal det foreligge klare planer for videre tiltak (informasjon, samlinger, helsefaglig bistand) til de kriserammede i det korte løp (de neste dagene) samtidig som det også arbeides med planer for mer langsiktige tiltak for å ivareta alle kriserammede.

 

Typiske utfordringer man møter på ved opprettelse av pårørendesenter er:

 

 

Vi kan bistå med utarbeidelse eller forbedring av planverk for psykososial støtte til kriserammede ansatte og pårørende, trening og øvelse av ansatte som vil ha en rolle i dette arbeidet ved en krise, rådgivning til ledelse/kriseledere, samt praktisk bistand til gjennomføring og drift av pårørendesenter samt andre funksjoner under og etter en kritisk hendelse. Videre kan vi tilby rådgivning til ledelsen samt behandling til kriserammede etter en kritisk hendelse. Vi har årelang erfaring fra å tilby kriseberedskap og støtte og bistå små og store grupper kriserammede mennesker, bedrifter og organisasjoner.

 

www.traumepsykologi.no