Først har vi de vanlige akutte krisereaksjonene vi opplever, som gjerne er av forbigående art og som av natur er sterke stressreaksjoner. Dette er reaksjoner de aller fleste av oss kjenner fra vårt eget liv, for eksempel om vi har kjørt en bil i grøfta og husker hvordan vi fikk hjertet i halsen og kjente redselen før vi så at alt gikk vel, tross alt. Dette er vanlige stressreaksjoner, som er forbigående av natur og ikke utgjør noen kilde for bekymring som sådan. 

 

 

 

Det er viktig å forstå at disse reaksjonene er kvalitativt annerledes enn de reaksjonene som kan oppstå etter vedvarende, eller kumulativt stress. Langvarig stress kan resultere i utbrenthet, men dette stresset skriver seg gjerne fra en arbeidskonflikt e.l. heller enn fra ytre, dramatiske hendelser. Selvfølgelig finnes det også arbeidsplasser som kan være preget av begge deler, det å arbeide for en humanitær organisasjon i et krigsområde er jo et skoleeksempel på en arbeidsplass hvor medarbeidere ofte utsettes både for kumulativt stress og traumatiske hendelser. Redningsmannskaper (brann, ambulanse, politi) tilhører også en yrkesgruppe som ofte opplever en kombinasjon av mye stress og traumatiske hendelser. 

 

Til sist har vi de krise- og tapsreaksjoner som oppstår etter plutselige dødsfall, spesielt ved vold eller ulykker. Reaksjoner etter uventede dødsfall skiller seg fra vanlige sorgreaksjoner nettopp på grunn av det sjokket som oppstår fordi det er noe uventet som skjer. Noen opplever også være vitne til at personer blir drept, og kan da oppleve en kombinasjon av traume- og sorgreaksjoner. Dette kan medføre det vi kaller komplisert sorg, og vi kommer tilbake til dette litt siden. 

 

 

 

Det første kriteriet som må oppfylles for å snakke om at noen viser traumereaksjoner er at vedkommende må ha opplevd en traumatisk hendelse. Med traumatisk hendelse forstår vi at noen har erfart eller vært vitne til en hendelse som involverte faktisk trussel mot liv eller trussel om alvorlig skade, og at vedkommende reagerte i denne situasjonen med intens redsel, hjelpeløshet eller skrekk. 

Disse opplevelsene er svært vanlige i krigsområder, og mye av forskningen innen dette feltet springer da også ut fra arbeid med soldater. Etter først verdenskrig snakket man om granatsjokk, etter andre verdenskrig om krigsnevrose. Men det var først etter Vietnamkrigen at kunnskap innen dette feltet ble systematisert og man introduserte diagnosen Post Traumatic Stress Disorder PTSD. Introduksjonen av denne diagnosen i 1982 representerte et viktig gjennombrudd, siden man fikk en diagnose som klart viste til at de reaksjoner og plager som ble rapportert var knyttet til en ekstern hendelse - til forskjell fra å være et resultat av indre konflikter eller tidlige livsopplevelser eller liknende. 

 

Det første kriteriet for å diagnostisere PTSD er altså at man har opplevd en traumatisk hendelse. 

Videre er det tre typer reaksjoner som er typiske. Disse er: Gjenopplevelser, unngåelsesreaksjoner, og fysiologisk aktivering. 

Allerede her er det viktig å understreke at mange vil oppleve en rekke symptomer etter en traumatisk hendelse uten at de har PTSD, mer om dette siden, men det er viktig at vi forstår at dette er vanlige, om enn svært ubehagelige, reaksjoner etter traumatiske hendelser. 

 

 

Et psykologisk traume er et sjokk, når vi opplever sjokk settes vi i en akutt krisetilstand hvor vi utvikler en slags superhukommelse, det er som om sansene våre tar inn all tenkelig informasjon så godt som mulig er. Dette skyldes at hele organismen er i en alarmtilstand på grunn av den trusselen den traumatiske hendelsen utgjør. Dette resulterer også i en rekke andre, spesifikke reaksjoner av fysiologisk og biologisk art, men vi skal ikke gå inn på disse her. 

Det viktige her er å forstå at mennesker som opplever traumatiske hendelser vil ha meget sterke minner fra hendelsen, fordi hendelsen var så truende og fordi individet var i en tilstand av intens frykt. Disse minnene er som regel knyttet til de mest skremmende aspektene ved hendelsen. En trafikkskadd vil beskrive det øyeblikket da lysene til den møtende bilen plutselig kom over i feil kjørebane, en overlevende fra en brann kan beskrive hva han/hun så eller ørte, et voldsoffer vil gjerne beskrive spesielle karakteristika ved overgriperen, osv. I denne tilstanden er det som om våre sensoriske evner er hypereffektive, og de svært sterke minnene brennes fast. Det er disse minnene som utgjør kjernen i de gjenopplevelsene som ofte blir rapportert etter en traumatisk hendelse. Disse kan være i form av bilder, eller som en film, som spilles igjen og igjen uten at man har noen kontroll over de. Og det er de mest smertefulle og vanskelige aspektene som kommer tilbake. Barn i krigsområder som har opplevd ekstreme traumer kan snakke om at de har et kamera i hodet, som spiller hele tiden uten at de har kontroll over det. Men det er ikke bare bilder som vender tilbake, det er også lyder, lukter og følelser. Lyder av skrik, av bremsende biler, av en kollisjon, av skudd. Lukten av bensin, av krutt, av blod. Følelser i kroppen som da eksplosjonen skjedde og man ble kastet tilbake. Osv. osv. 

 

Noen ganger kan disse reaksjonene være så sterke at individet tror den traumatiske hendelsen skjer igjen. Dette er imidlertid ikke det vanlige. Langt mer vanlig er det at man drømmer om hendelsen, som et mareritt vender drømmen tilbake natt etter natt og forstyrrer nattesøvnen. 

 

Disse reaksjonene kan være vanlige rett etter en traumatiske hendelse, men avtar som regel etter en tid. Hos noen skjer dette imidlertid ikke, og de opplever sterke reaksjoner hver gang et stimuli minner om hendelsen. Dette kan være tunnelene der ulykken skjedde, en farge, en lukt eller annet som minner om den traumatiske hendelsen. 

 

Som en motreaksjon til de påtrengende minnene vil individet gjøre mye for å unngå disse vonde minnene, og følelsene som er knyttet til disse. Det er derfor vanlig å se en rekke forskjellige unngåelses-reaksjoner hos traumatiserte. Dette må ses som en naturlig respons til det vonde som har skjedd - men det kan utvikle seg til et meget inadekvat responsmønster. 

 

Unngåelsesreaksjoner kan ha mange variasjoner. Vi nevnte over at man f. ex. en tunnel kan være et stimuli som minner om en traumatisk hendelse - fordi det var der hendelsen skjedde eller fordi tunnelen minner om den der ulykken skjedde. Konsekvensen blir da å unngå tunnelen. Over tid kan dette generaliseres til å unngå tunneler generelt, siden kanskje også lukkede rom generelt, og vi ser at en fobi har utviklet seg som har utgangspunkt i en traumatisk hendelse. Ikke at dette forklarer alle fobier, men det er et klassisk eksempel på en måte en fobi eller en angstreaksjon kan utvikle seg. 

 

Unngåelsesreaksjonen kan videre ta form av at man vil unngå tankene og følelsene knyttet til det som hendte, og derved gjør mye for å skyve disse vekk. Dette kan skje ved at man aktiviserer seg i sterk grad, for eksempel ved å se på TV eller gjøre annet som gjør at de stimuli man tar inn til en viss grad holder de interne stimuli i sjakk. En ikke uvanlig metode er å benytte rus for å dempe tanker og følelser, enten dette er alkohol, piller eller andre stimuli som påvirker og døyver de plagsomme minnene. 

 

Unngåelsen kan også ses i atferd. Man kan unngå å snakke om noe eller noen, unngå å engasjere seg i aktiviteter, og hos de som har PTSD ser vi ofte at de isolerer seg i sterk grad nettopp for å unngå å bli konfrontert med sine traumatiske opplevelser. Denne isolasjonen henger også sammen med at mange som har sterke posttraumatiske plager opplever at det de har opplevd er så ekstremt, og de opplever sine reaksjoner som så ekstreme, at det blir vanskelig å være sammen med vanlige folk. 

 

En annen side av samme sak er at mange opplever at vanlige folk ikke forstår de, og det blir vanskelig å være sammen med f. ex. gamle venner på grunn av denne opplevelsen av mangel på forståelse. Denne kan jo være helt reell, skoleeksempelet er den humanitære arbeideren som kommer hjem og så forteller sine venner at han har vært vitne til en massakre, for så å bli møtt med et javel etterfulgt av forresten, hva synes du om gårsdagens fotballkamp?. Unngåelsesreaksjoner finner vi forøvrig hos oss alle, og nettopp andres unngåelse av det som er viktig for den som har opplevd en traumatisk hendelse (nemlig hva som har skjedd og hvordan dette har påvirket vedkommende) er altså med å skaper den følelsen av, og i mange tilfeller reelle isolasjonen som preger enkelte med PTSD. 

 

Til sist skal det nevnes at unngåelsesreaksjonen også gjelder de følelsesmessige aspekter, og kan medføre en avflatning over tid. Den traumatiserte mister det vanlige spekteret av følelser vi helst skal kunne utvise, fra sterk kjærlighet til en rimelig grad av sinne når dette er påkrevd, man blir heller flat og ute av stand til å vise spesielt positive følelser. Og noen opplever også at hele deres livsløp er endret i negativ retning på grunn av den traumatiske hendelsen, og mister den tidligere troen på seg selv og sine profesjonelle og private ambisjoner.

 

Den tredje dimensjonen ved traumereaksjoner er den fysiologiske aktiveringen som er forårsaket av den traumatiske hendelsen. Nå er vi jo alle aktivert hele tiden, i forskjellig grad, og vi er blant annet avhengig av å kunne dempe aktiviteten i kroppen vår for å kunne slappe av og sove. 

 

Etter traumatiske hendelser er det vanlig å være sterkt aktivert i de første dagene, og hos de fleste vil denne aktiveringen avta over tid. Hos noen vil imidlertid denne aktiveringen vedvare, og til og med øke over tid. Dette skyldes de spesifikke psykologiske skadene den traumatiske hendelsen har hatt, som igjen har forårsaket endringer i hjernen som påvirker aktiveringen. Forskningen har fortsatt en del å avklare på dette området, men det som er helt klart er at traumatiske hendelser kan ha en veldig spesifikk, og skadelig effekt på visse hjernestrukturer, så vel som på ulike hormonelle og andre biologiske systemer. Denne aktiveringen medfører at noen traumatiserte utvikler sterke søvnvansker, det blir vanskelig å falle i søvn, og/eller søvnen blir forstyrret og man våkner tidlig. 

Alvorlige konsentrasjonsvansker er et annet aspekt ved dette. 

Irritabilitet og sinne kan også ses hos enkelte. 

 

Et typisk tegn er også en overdrevet såkalt startle-respons. Når noen smeller en dør igjen veldig høyt og uventet vil de fleste av oss skvette litt. En som er traumatisert vil skvette veldig mye, og selv om smellet er veldig lavt, det skal med andre ord veldig lite stimuli til for å utløse den frykt-reaksjonen vi alle helst skal utvise i gitte situasjoner. Men for den traumatiserte blir selv ufarlige situasjoner analysert som farlige av det fysiologiske apparatet. 

Og dette beskriver i grunnen godt det som er hovedproblemet til mennesker med en posttraumatisk stressforstyrrelse PTSD. De lever hele tiden i en alarmtilstand, fordi den (de) traumatiske hendelsen (e) ikke er blitt bearbeidet, og dette gjør at det blir vanskelig å forholde seg adekvat til nåtiden. Man kan si at fortiden er så sterkt med og preger nåtiden, på en negativ måte, at det påvirker fortiden. 

 

Som nevnt innledningsvis kan noen oppleve å være vitne til at en venn, en kollega eller et familiemedlem dør. Dette er naturligvis veldig smertefullt, og det blir spesielt komplisert om dødsfallet skjer på grunn av f. ex. en ulykke eller vold.

 

Det som skjer er at de traumatiske aspektene ved hendelsen, altså inntrykkene fra selve hendelsen, kan medføre spesifikke traumereaksjoner som beskrevet over. Disse reaksjonene tar prioritet over sorgreaksjonene. Det blir altså ikke mulig å komme i gang med en vanlig sorgprosess før de traumatiske aspektene er bearbeidet.  Det er derfor viktig å være klar over at vi må vie dette spesiell oppmerksomhet mot dette dersom vi står overfor en slik situasjon. 

 

 

Tvert i mot vil de fleste ikke utvikle PTSD, men klare seg godt gjennom den støtte de mottar av familie o. l. Men en signifikant minoritet vil erfaringsvis være i risikosonen for å utvikle alvorlige reaksjoner etter en traumatisk hendelse - avhengig selvfølgelig av type hendelse, tidligere erfaringer og annet. 

 

Det er som nevnt vanlig å vise en del av de reaksjonene som er nevnt over etter en traumatisk hendelse. Om man viser noen av disse reaksjonene etter f . ex. en ulykke, og disse varer mindre enn en måned, så snakker vi om en akutt stressforstyrrelse.

 

Det er først når en rekke av de nevnte reaksjoner vedvarer utover en måned at vi kan diagnostisere PTSD.  Men vi vet også at den relativt dårlige kjennskapen til PTSD blant mange (deriblant helsearbeidere som burde kjenne til det) medfører at noen som lider av PTSD ikke mottar den bistand de burde få.  For den positive nyheten er at det er mulig å gi bra hjelp til de som utvikler PTSD, med de rette terapeutiske metodene.  Og det er mulig å forebygge utviklingen av PTSD gjennom gode kriseintervensjoner.