I mars 2020 havnet vi på Venterommet. Pandemien nådde Norge, og en lang reise ble det. Derfor gledet vi oss over at vi endelig, da vi kom til 2022, skulle få normale liv igjen. Men i mars 2022 invaderte Russland sitt naboland Ukraina (igjen, det startet i 2014), og siden har situasjonen bare blitt verre og verre. Når vi nå skriver september 2022 sitter vi igjen på Venterommet. Hva vi venter på?

Vel, svaret på det spørsmålet er det mange som gjerne skulle hatt. Det jeg vet, er at alle denne ventingen tærer på. Trøsten får være at denne gangen kan vi i alle fall klemme hverandre, som min kjære samarbeidspartner Erik Wold så sterkt savnet når vi i 2020 gjorde Venterommet til et tilbud om webinarer for bedrifter som måtte håndtere hjemmekontor, isolasjon og ensomhet. 

Men vi er altså tilbake på Venterommet nå. Noen vet det ikke, eller bryr seg ikke så mye om det, men mange er nok ganske klar over det selv om hverdagen holder de opptatt med strømpriser, rentehevinger og prisstigninger som tar fokus. Venterommet vi er på nå, er jo i sannhet et mye mer ubehagelig venterom enn det vi gikk inn i når pandemien traff Norge. For i dette Venterommet har en stat som har atomvåpen funnet ut at de ikke bare kan annektere og forsøke å ta land fra en annen, uavhengig stat. De rasler også med sablene i vårt eget farvann - ikke at jeg vet hvor alle disse dronene kommer fra, eller hvem som sprenger rørledninger, men det er neppe en part uten interesse i en konflikt med ikke bare Norge, men hele den vestlige verden. 

Fra et historisk ståsted, og her må jeg innrømme at jeg er litt merket av egne erfaringer, men det minner bare så altfor mye om årene jeg tilbragte i det tidligere Jugoslavia fra 1992 til 2000. Da jeg ankom Zagreb vinteren 1992 forstod jeg raskt at denne krigen, som da raste i Kroatia, snart ville spre seg til Bosnia og Herzegovina. Dette var før beleiringen av Sarajevo (som startet sent april 1992), og det var en ubehagelig følelse, det å "vite" hva som ville skje. Som vi vet i dag, krigen kom til Sarajevo og varte i mange år. 

Det kan sies mye om Sarajevo og krigen i Bosnia og Herzegovina, jeg skal la det hvile her, utover å si at både jeg og verden ble sjokkerte over å se hva krigføring i moderne tid kunne innebære av forferdelige brudd mot alle konvensjoner, og overgrep mot sivilbefolkningen. Men la meg ta et tidssprang nå, til våren 1995. Som medarbeider i UNICEF arbeidet vi med alle parter i konflikten, inkludert de såkalte myndighetene i Knin (serbisk kontrollert del av Kroatia). Sommeren 1995 var jeg på møter hvor Kofi Annan og andre uttalte seg om hva som ville skje fremover i krigen - og tenkte når jeg hørte på det at dette, det forstår dere ikke så mye av. Vi hadde møter med "myndighetene" i Knin kort tid før Operasjon Storm, den militære aksjonen hvor kroatiske styrker i løpet av fire dager i august 1995 frigjorde ikke bare de serbisk-okkuperte områdene i Kroatia, men også bidro til en endring av krigen i Bosnia og Herzegovina. Poenget er, i møter med disse serbiske "myndighetene" i Knin kort tid før Operasjon Storm var disse selv klar over at de var i ferd med å bli overgitt. De var ikke lenger støttet av Beograd, og innså at deres dager var talte. 

Og hva er så relevansen for dette for situasjonen i dag? Jo, den samme opplevelsen har nok mange av de såkalte "frigjorte" regionene i Ukraina i dag. Men det er en vesentlig forskjell, og den er at Moskva er fullstendig bestemt på å støtte disse regionene, og i dag har "innlemmet" de i Russland. Den andre forskjellen er at Putin har mer ressurser enn Milosevic hadde, og bruker disse. Forøvrig må det ikke være noen tvil om at Putins ambisjoner ikke stopper ved grensen til Moldova, den strekker seg til Adriaterhavet. 

Vi er med andre ord i en situasjoner der vi, enten vi ønsker det eller ikke, lever i en tid der Russland ikke bare utfordrer og angriper Ukraina, men også utfordrer hele Vesten. Vi er oppe for fall, med vår støtte til homser og lesber, vår dekadente livsstil og vårt ønske om verdensdominans. Jeg sier vårt, for dette er ikke en krig mot Ukraina, men mot oss alle, i alle fall de av oss som står for verdier som frihet, åpenhet og demokrati. 

Hvordan påvirker så dette oss? Som krisepsykolog kan jeg bare gjenta de budskap jeg har kommet med tidligere. Vær åpen og snakk om dette. Inkluder barna, ikke i den forstand at dere skal mase livet av de om deres usikkerhet, men aksepter det enkle faktum at barn både forstår mer, og reagerer mer, på kriser enn det vi voksne forstår. Nå er det snakk om bombing av rørledninger, droner over plattformer og mulig atomkrig - den beste strategien for å møte dette er å møte barna på deres premisser, gi de forklaringer, ikke bortforklar virkeligheten men gi de saklig, relevant informasjon som trygger de. Jeg, for eksempel, er klar på at det ikke blir krig i Norge. Om min vurdering rundt dette skulle endre seg, vil jeg selvsagt kommuniser det.

For problemet er jo at dette nå er mye nærmere enn noen av oss ønsker, og tilbake til min erfaring fra det tidligere Jugoslavia - det er dessverre ikke noen enkel løsning. Russland vil ikke plutselig avslutte krigen, Putin vil ikke plutselig dø (selv om mange av oss skulle ønske det) og både krigen i Ukraina og konflikten Russland har med Vesten vil bli ytterligere skjerpet.

Kjenner du uro over dette? Er du redd for at noe kan skje her i Norge? Har du venner og bekjente i Ukraina, eller Russland, eller andre land som er direkte og indirekte rammet av krigen og er i fare, og synes det er vanskelig? Vel, det er det. Vi bør kjenne på en viss uro når ting er ute av kontroll. Utfordringer knyttet til strømpriser og grunnskatt er, når alt kommer til alt, relativt ufarlige utfordringer, selv om disse synes å prege mange om dagen.

Er det noen råd vi kan gi til barn og voksne om alt det som skjer? Ja, det er det, og det er de samme rådene som alltid gjelder ved kriser.

  • Informasjon - del informasjon om det som gjelder, vær nøyaktig men ikke overdriv og aksepter at det er bedre å vite enn å fantasere - fantasier er alltid verre enn virkeligheten.  
  • Snakk sammen - ikke unngå det ubehagelige, ikke snakk om det hele tiden da, men skap rom for å snakke sammen om det som skjer og aksepter at det er vanskelig.
  • Når det gjelder barna, vi voksne undervurderer alltid hvor mye barn får med seg, og hvor mye de reagerer. Blir det krig i Norge? Nei, vil jeg si. Kan det skje? Ja. Blir det atomkrig i Europa? Det tror jeg ikke vil skje, selv Russland forstår at det vil være skadelig ikke bare for de som blir bombet, men for de selv. 
  • Gjør hyggelige ting. 

Listen kan lages lenger. Kan komme tilbake til det.

Så til startpunktet, krigen i eks-Jugoslavia og likheter med det som skjer i dag. Dette behøver dere ikke dele med barna, men dette er den ubehagelige lærdommen jeg har med meg fra eks-Jugoslavia som dessverre virker relevant også i dagens krig: Statsledere med et forvrengt virkelighetsbilde, farget av århundrer med såkalte nederlag, og en sterk nasjonalistisk orientering, gjerne med fokus på egen lidelse, vil ikke stoppe det de har startet. Derfor er Putin så mye verre enn Milosevic, for han disponerer så mye verre våpen. Og han vil ikke gi seg.

Hvordan vi eventuelt skal forholde oss til et worst-case scenario i et Putinsk crescendo får jeg heller komme tilbake til. Men som dere forstår, tanken skaper litt ubehag. Vi sitter igjen på Venterommet

 

 

 

 

 
O jul med din vrede ME

Søndag 21 november 2022 ble det holdt et veldedighetsarrangement til inntekt for kirkens SOS i Nordstrand kirke. Abid Raja og Martin Eia Revheim har skrevet opprørende bøker om vold og omsorgssvikt. Prost Sunniva Gylver intervjuet de to om deres opplevelser særlig knyttet til julen. Jeg fikk lov til å sette det hele inn i en faglig ramme.

Under følger noen refleksjoner knyttet til julen, og erfaringer formidlet i bøkene «Min Skyld» (Abid Raja), og «Jeg setter sammen bitene» (Martin Eia Revheim).

 

 Julen er et forstørrelsesglass

Mange ser på julen som et forstørrelsesglass, for det som er vakkert og fint blir enda vakrere, og det som er vondt og stygt, blir enda vondere. Hjernen er utrolig god på å lage forbindelser mellom det som skjer samtidig, og vi knytter derfor en rekke ting til julen; lukten, maten, musikken, forventingene og stemninger. Hjernen skaper sterke forbindelser sånn at vi kan glede oss til det som er godt, og grue oss til det som er vondt. Mange merker at fortiden kommer nærmere i julen. Når man har opplevd skremmende ting, så kan disse opplevelsene forvirre tiden. Det er som om det skjer igjen- hver eneste jul, den samme følelsen. Hjernen har en tendens til å prioritere det som er negativt, det får på en måte større plass, og mange av oss fortviles over at fortiden ikke ser ut til å slippe sitt harde grep.

Tilpasninger i hjernen

Den mest moderne forskningen på hva omsorgssvikt gjør med hjernen, forteller oss at hjernen gjør en rekke tilpasninger for å overleve og at endringene som er funnet IKKE er skader. Nervesystemet forsøker automatisk å gjenopprette en balanse når det utsettes for påkjenninger, fra plutselige skjelvinger, til det å plassere skyld og skam hos seg selv (for det er lettere å tåle) enn der den hører hjemme, hos de som påførte det vonde.
Nyere hjerneforskning viser at det faktisk er mulig å se endringene i de hjerneområdene som er assosiert med sanseopplevelsene, noe som kan bety at endringene har en funksjon. Vi SKAL jo huske det vonde som har skjedd for å kunne beskytte oss mot nye farer. Har barnet hørt mye vold – kan man på gruppenivå se endringer i auditiv korteks, har man sett mye vold er det funnet endringer i visuell korteks, og har man blitt utsatt for seksuelle overgrep, er det funnet endringer i de områdene i hjernen som representerer kjønnsorganene.

Overlevelse

Martin Eia Revheim og Abid Raja lærer oss mye om overlevelse. Martin skriver om å ligge under dyna, om å skape rom i rom i rommet, om å søke inn i musikken, men også om hærverk, som å sparke på lyktestolper, og om selvskading som et forsøk på å få bort litt av smerten uten at han visste hvorfor som liten gutt på Kløfta. Abid skriver om å måtte tåle sterk fysisk smerte alene så lenge han kan huske. Kanskje hadde det å søke inn i litteratur og kunnskap en overlevelsesfunksjon for han, har jeg tenkt. Jeg ble veldig rørt da han i 2017 skrev en kronikk om "at den viktigste personen i mitt liv vet jeg ikke navnet på". Det viste seg å være bibliotekaren som fant frem en ny bok hver uke som hun mente passet for han. Akkurat som Mathilda i en av Roald Dahls romaner. Abid lærer oss også mye om hvordan overlevelesstrategier raskt kan endre seg, fra det å være en flink og kanskje føyelig gutt, til å det å gå i kamp, og flukt etter å ha fortalt om volden hjemme og plutselig måtte klare seg under barnevernets omsorg. Kamp og flukt responser var nok viktig for å overleve en jul i Oslos røffe gater, på hospits som 16 åring. Abid forteller at mange han kjenner fortsatte å benytte destruktive mestringsstrategier som rus, vold, ekstremisme, og flere han ble kjent med lever ikke i dag. Selv fant han tilbake til sosialt akseptable strategier og fikk en strålende karriere innen jus og politikk. Og i det feltet kan det jo være nyttig å få hjelp av kampresponsen som kan sette inn et ekstra gir og gi ekstra energi når det trengs. Martin forteller at når det er kaos på jobb- så er han i sitt ess- da vet han hvordan han skal manøvrere, dette er han vandt med, smidig og godt trent på å lese omgivelsene under stress.

Sensitivert stressrespons

Overlevelsesstrategier må forstås ut ifra konteksten man befinner seg i, være seg en krigssituasjon, en flyktingleir, eller i et hjem med vold og overgrep. Overlevelsesstrategiene har en tendens til å fortsette selv om de egentlig ikke trengs lenger. Martin er opptatt av at han har fått masse kjærlighet og stort sett bare har hatt gode juler de siste 30 åra. En hjerne som har trent mye på å være i fare vil bli veldig god på å reagere raskt, særlig når den lærer det tidlig i livet. Vi kan si at stressresponssystemet blir sensitivert, det skal mindre og mindre til før alarmen går. Det er som en motorvei av nervebaner det er lett å komme inn på i. Små stressorer som at vaskemaskina blir ødelagt, kan virke som en katastrofe. Og i jula er det mye som kan gå galt. Det er som om kroppens stressrespons fortsetter å gå, selv om man med hodet vet at det vonde er over, så vet ikke kroppen det. Faktisk er det sånn at det er høyere risiko for somatisk sykdom, enn psykisk sykdom når man har opplevd mange belastninger i barndommen. Dette er vanskelig å endre via viljen, og vi vet ikke helt hva som er nøkkelen. Mye tilsier at vi må henvende oss mer til kroppen, og ikke bare til hodet.

Gassen og bremsen på samtidig

Vi mennesker er altså skapt til å overleve, og til å tilpasse oss. Men, det vi ser ut til å tåle aller dårligst er når den som skulle beskytte deg, også er den som er farlig.
«Barn som krenkes slutter ikke å elske sine foreldre, de slutter å elske seg selv» skriver Abid Raja i sin bok. «Jeg beit ikke hånda som slo, men søkte den pappaen jeg hadde», skriver Martin Revheim. Det oppstår et uløselig dilemma når den som passer på også er den som er farlig. For da kommer barnet i et uløselig dilemma mellom fryktsystemet som sier: «pass deg!», og tilknytnigssystemet som sier: «du må knytte deg til». Det er tilknytningen som alltid vinner, for uten den har menneskebarnet tapt. Det er som å ha gassen og bremsen på samtidig. Det er utrolig krevende for nervesystemet. Det er dette som gjør det så utrolig vanskelig, både å rense sårene slik både Abid og Martin lærer oss så mye om, og ikke minst er det med på å forklare hvorfor det for mange barn er nesten helt umulig å fortelle at den du er glad i, også gjør deg vondt. Det må vi ha respekt for og kjenne til. For dette er sterke mekanismer! Vi som er hjelpere kan ikke bare spørre og forvente svar, og vi må følge med over tid.

Det som skades i relasjon må heles i relasjon
Det å ha EN trygg relasjon i det vonde er den aller viktigste motstandskraften et barn kan ha, både for å få hjelp til å gjenvinne roen, og for å få hjelp til å forstå det som skjer. Martin har fortalt meg at; «Mamma var lyset!» og i boka skriver han at hun er heltinnen i historien. Abid Raja takker sin "landsby av oppdragere", og det er mange som får takk, selv om de nærmeste sviktet.

«Det som skades i relasjon må heles i relasjon», sa den anerkjente traumeterapeuten Judith Herman for mange år siden. Både Abid og Martin forteller om muligheten og redningen som ligger i å gå inn i nye kjærlighetsrelasjoner. Og i det ligger det utrolig mye håp, men det er også disse relasjonene som kan bli de vanskeligste fordi nærhet i seg selv kan være en trigger. Det er viktig å være klar over dette når julen nærmer seg, og vi skal være sammen med de vi er mest glad i. Vi trenger hverandre, men det er også i de nære relasjonene det gjør mest vondt, og hvor våre egne spøkelser fra fortiden kan komme til syne. Men, jo mer vi reflekterer over, tar ansvar for og blir bevisst egne spøkelser, jo mindre risiko er det at vi overfører traumene til neste generasjon. Forskning viser at dersom man reflekterer over og jobber med vonde barndomserfaringer, så kan man bli EKSTRA sensitiv som omsorgsperson.

Sårbarhet og Styrke
Takk til Martin og Abid som lærer oss så mye om sårbarhet og stryke- som ikke er motsetninger, men heller gjensidig avhengig av hverandre. Nyere forskning på ledere viser at de som er mest innovative og modige, er de som tåler og erkjenner egen skam. Det er de begge to gode eksempler på, og en oppmuntring til oss andre om å sette sammen egne biter. Julen byr på muligheter til å skape nye opplevelser og erfaringer, som gir forventninger våre barn kan ta med seg, og som kan bidra til å bryte generasjonsoverføring av traumer.

 

 Tekst av Mari K Bræin