I mars 2020 havnet vi på Venterommet. Pandemien nådde Norge, og en lang reise ble det. Derfor gledet vi oss over at vi endelig, da vi kom til 2022, skulle få normale liv igjen. Men i mars 2022 invaderte Russland sitt naboland Ukraina (igjen, det startet i 2014), og siden har situasjonen bare blitt verre og verre. Når vi nå skriver september 2022 sitter vi igjen på Venterommet. Hva vi venter på?

Vel, svaret på det spørsmålet er det mange som gjerne skulle hatt. Det jeg vet, er at alle denne ventingen tærer på. Trøsten får være at denne gangen kan vi i alle fall klemme hverandre, som min kjære samarbeidspartner Erik Wold så sterkt savnet når vi i 2020 gjorde Venterommet til et tilbud om webinarer for bedrifter som måtte håndtere hjemmekontor, isolasjon og ensomhet. 

Men vi er altså tilbake på Venterommet nå. Noen vet det ikke, eller bryr seg ikke så mye om det, men mange er nok ganske klar over det selv om hverdagen holder de opptatt med strømpriser, rentehevinger og prisstigninger som tar fokus. Venterommet vi er på nå, er jo i sannhet et mye mer ubehagelig venterom enn det vi gikk inn i når pandemien traff Norge. For i dette Venterommet har en stat som har atomvåpen funnet ut at de ikke bare kan annektere og forsøke å ta land fra en annen, uavhengig stat. De rasler også med sablene i vårt eget farvann - ikke at jeg vet hvor alle disse dronene kommer fra, eller hvem som sprenger rørledninger, men det er neppe en part uten interesse i en konflikt med ikke bare Norge, men hele den vestlige verden. 

Fra et historisk ståsted, og her må jeg innrømme at jeg er litt merket av egne erfaringer, men det minner bare så altfor mye om årene jeg tilbragte i det tidligere Jugoslavia fra 1992 til 2000. Da jeg ankom Zagreb vinteren 1992 forstod jeg raskt at denne krigen, som da raste i Kroatia, snart ville spre seg til Bosnia og Herzegovina. Dette var før beleiringen av Sarajevo (som startet sent april 1992), og det var en ubehagelig følelse, det å "vite" hva som ville skje. Som vi vet i dag, krigen kom til Sarajevo og varte i mange år. 

Det kan sies mye om Sarajevo og krigen i Bosnia og Herzegovina, jeg skal la det hvile her, utover å si at både jeg og verden ble sjokkerte over å se hva krigføring i moderne tid kunne innebære av forferdelige brudd mot alle konvensjoner, og overgrep mot sivilbefolkningen. Men la meg ta et tidssprang nå, til våren 1995. Som medarbeider i UNICEF arbeidet vi med alle parter i konflikten, inkludert de såkalte myndighetene i Knin (serbisk kontrollert del av Kroatia). Sommeren 1995 var jeg på møter hvor Kofi Annan og andre uttalte seg om hva som ville skje fremover i krigen - og tenkte når jeg hørte på det at dette, det forstår dere ikke så mye av. Vi hadde møter med "myndighetene" i Knin kort tid før Operasjon Storm, den militære aksjonen hvor kroatiske styrker i løpet av fire dager i august 1995 frigjorde ikke bare de serbisk-okkuperte områdene i Kroatia, men også bidro til en endring av krigen i Bosnia og Herzegovina. Poenget er, i møter med disse serbiske "myndighetene" i Knin kort tid før Operasjon Storm var disse selv klar over at de var i ferd med å bli overgitt. De var ikke lenger støttet av Beograd, og innså at deres dager var talte. 

Og hva er så relevansen for dette for situasjonen i dag? Jo, den samme opplevelsen har nok mange av de såkalte "frigjorte" regionene i Ukraina i dag. Men det er en vesentlig forskjell, og den er at Moskva er fullstendig bestemt på å støtte disse regionene, og i dag har "innlemmet" de i Russland. Den andre forskjellen er at Putin har mer ressurser enn Milosevic hadde, og bruker disse. Forøvrig må det ikke være noen tvil om at Putins ambisjoner ikke stopper ved grensen til Moldova, den strekker seg til Adriaterhavet. 

Vi er med andre ord i en situasjoner der vi, enten vi ønsker det eller ikke, lever i en tid der Russland ikke bare utfordrer og angriper Ukraina, men også utfordrer hele Vesten. Vi er oppe for fall, med vår støtte til homser og lesber, vår dekadente livsstil og vårt ønske om verdensdominans. Jeg sier vårt, for dette er ikke en krig mot Ukraina, men mot oss alle, i alle fall de av oss som står for verdier som frihet, åpenhet og demokrati. 

Hvordan påvirker så dette oss? Som krisepsykolog kan jeg bare gjenta de budskap jeg har kommet med tidligere. Vær åpen og snakk om dette. Inkluder barna, ikke i den forstand at dere skal mase livet av de om deres usikkerhet, men aksepter det enkle faktum at barn både forstår mer, og reagerer mer, på kriser enn det vi voksne forstår. Nå er det snakk om bombing av rørledninger, droner over plattformer og mulig atomkrig - den beste strategien for å møte dette er å møte barna på deres premisser, gi de forklaringer, ikke bortforklar virkeligheten men gi de saklig, relevant informasjon som trygger de. Jeg, for eksempel, er klar på at det ikke blir krig i Norge. Om min vurdering rundt dette skulle endre seg, vil jeg selvsagt kommuniser det.

For problemet er jo at dette nå er mye nærmere enn noen av oss ønsker, og tilbake til min erfaring fra det tidligere Jugoslavia - det er dessverre ikke noen enkel løsning. Russland vil ikke plutselig avslutte krigen, Putin vil ikke plutselig dø (selv om mange av oss skulle ønske det) og både krigen i Ukraina og konflikten Russland har med Vesten vil bli ytterligere skjerpet.

Kjenner du uro over dette? Er du redd for at noe kan skje her i Norge? Har du venner og bekjente i Ukraina, eller Russland, eller andre land som er direkte og indirekte rammet av krigen og er i fare, og synes det er vanskelig? Vel, det er det. Vi bør kjenne på en viss uro når ting er ute av kontroll. Utfordringer knyttet til strømpriser og grunnskatt er, når alt kommer til alt, relativt ufarlige utfordringer, selv om disse synes å prege mange om dagen.

Er det noen råd vi kan gi til barn og voksne om alt det som skjer? Ja, det er det, og det er de samme rådene som alltid gjelder ved kriser.

• Informasjon - del informasjon om det som gjelder, vær nøyaktig men ikke overdriv og aksepter at det er bedre å vite enn å fantasere - fantasier er alltid verre enn virkeligheten.  
• Snakk sammen - ikke unngå det ubehagelige, ikke snakk om det hele tiden da, men skap rom for å snakke sammen om det som skjer og aksepter at det er vanskelig.
• Når det gjelder barna, vi voksne undervurderer alltid hvor mye barn får med seg, og hvor mye de reagerer. Blir det krig i Norge? Nei, vil jeg si. Kan det skje? Ja. Blir det atomkrig i Europa? Det tror jeg ikke vil skje, selv Russland forstår at det vil være skadelig ikke bare for de som blir bombet, men for de selv. 
• Gjør hyggelige ting. 

Listen kan lages lenger. Kan komme tilbake til det.

Så til startpunktet, krigen i eks-Jugoslavia og likheter med det som skjer i dag. Dette behøver dere ikke dele med barna, men dette er den ubehagelige lærdommen jeg har med meg fra eks-Jugoslavia som dessverre virker relevant også i dagens krig: Statsledere med et forvrengt virkelighetsbilde, farget av århundrer med såkalte nederlag, og en sterk nasjonalistisk orientering, gjerne med fokus på egen lidelse, vil ikke stoppe det de har startet. Derfor er Putin så mye verre enn Milosevic, for han disponerer så mye verre våpen. Og han vil ikke gi seg.

Hvordan vi eventuelt skal forholde oss til et worst-case scenario i et Putinsk crescendo får jeg heller komme tilbake til. Men som dere forstår, tanken skaper litt ubehag. Vi sitter igjen på Venterommet.