Koronaviruset

Vi er i full drift, men all rådgivning og behandling skjer via video eller telefon. Vårt sentralbord tel 22 34 08 00 er åpent hverdager kl. 0800 til kl. 1600. Uten åpningstider nås vi på telefon 99 29 09 41 og post@traumepsykologi.no.

Les Kriseblogg her...

terapiformerDe siste dagene har det vært en del fokus på hvordan det er å arbeide i isolasjon, altså fra hjemmekontor. Og selv om det kan ha sine utfordringer, så må det være lov å si at de som har det privilegiet at de kan sitte trygt innen hjemmets vegger og fortsatt være i arbeid, ikke har det så verst.

Her vil vi heller se litt nærmere på de om nå sikrer at de vesentlige delene av samfunnets hjul fortsatt går rundt, enten de produserer varer, jobber i butikk eller hjelper de som er syke. Og alle de andre som går på jobb og møter mennesker.

Bygge et positivt arbeidsmiljø i en krisetid

Vi er i en situasjon hvor det er rimelig å påstå at alle er litt redde, enten for smitte og sykdom eller for alle konsekvensene som følger av denne pandemien.

I slike tider kommer det også mange råd om hva den enkelte selv kan gjøre for å redusere stress og uro. En del av disse rådene retter seg mot hvordan vi skal tenke, eller ikke tenke. Eller det dreier seg avslapningsteknikker, yoga og meditasjon. Og det er ikke noe galt i at mennesker bruker ulike teknikker som de opplever hjelper de å finne mer ro i en stressende situasjon.

Vi vil likevel være litt forsiktige med å anbefale at ansvaret for å holde ut nå «individualiseres», og forvente at alle arbeidstakere i en allerede presset situasjon skal bli mestere i å lære seg teknikker som reduserer stress-reaksjoner. Arbeidsgiver har et overordnet ansvar for å tilrettelegge for et forsvarlig arbeidsmiljø, samtidig som ansatte og kollegaer også har et lovfestet ansvar jf. medvirkningsplikt - til å si ifra dersom de opplever at arbeidshverdagen blir for krevende.

I en tid da det kan være krevende å vite hva som skjer om en uke, er det også krevende å gi nøyaktig informasjon om hvordan ting utvikler seg. Men i alt krisearbeid er fokuset på informasjon vesentlig, og prinsippene fra krisearbeidet er i høyeste grad anvendelige i dagens situasjon.

Sikkerhet er alltid et hovedfokus i en krisesituasjon, og informasjon knyttet til smittevern, tilrettelegging av arbeidsdagene og arbeidsplassene for å ivareta ansattes personlige sikkerhet et hovedfokus hos alle i dag. Det er viktig at arbeidsgivere gir sine ansatte løpende, oppdatert informasjon om hva som er gjort, gjøres np og skal gjøres fremover for å møte dette behovet for informasjon. I kriser er prinsippet om ærlighet i sin kommunikasjon helt avgjørende for å opprettholde tillit. Og vi kan trygt si at i denne krisen er det en del ting vi ikke kan gi nøyaktig informasjon om, fordi vi ikke vet enda, da er det lov å informere om det.

Informasjon dreier seg også om hva medarbeidere og ledere kan gjøre for å ivareta seg selv og hverandre. Her tenker vi at den viktigste støtten vi har på arbeidsplassen, ja det er støtten vi mottar fra kolleger, og ledere.

I risikoyrker har enkelte egne kollegastøtter som blir trent opp til å være tilgjengelig for kolleger som trenger noen å snakke om. I dagens situasjon er det kanskje bedre å tenke at alle ansatte må være kollegastøtter for hverandre.

Det å støtte en kollega, i arbeidstiden, krever imidlertid noe som er mangelvare mange steder i dag på grunn av det ekstreme presset mange arbeidsplasser opplever, og det er tid og rom. Dette kompliseres ytterligere av regler for omgang med andre mennesker, nærhet og smittefare. Det betyr ikke at dette er uløselig, og den praktiske tilretteleggingen som kan gjøres for å få dette til, ja det finner man best ut av selv på den enkelte arbeidsplass, enten møtene organiseres i person eller digitalt.
Og hvor skal man så finne tid til å gjøre dette? Vel, her tenker vi at vi i dag må tenke oss at vi står overfor en maraton, eller kanskje et enda lengre løp. I samtaler med ledere de siste dagene er det åpenbart at de som står i en krevende arbeidssituasjon er smertelig klar over at det er krevende for mange ansatte å møte på jobb i dag. En del møter ikke fordi de er i karantene eller syke. Og ledere vi snakker med er klar over at slitasjen for virksomheten i form av ytterligere frafall av deler av arbeidsstyrken på grunn av koronaviruset vil finne sted.

Det at vi står foran dette maratonløpet betyr også mange leter etter tiltak som kan være til hjelp for å ivareta ansatte og styrke den psykososiale omsorgen i denne situasjonen.

Et punkt alle bør notere seg her, er at mange vil oppleve at kolleger som er på arbeid i perioder vil ha redusert fungering og yte-evne på grunn av alle de direkte og indirekte konsekvensene av koronaviruset. Det er med andre ord realistisk å forvente at en del av de som er i arbeid, til tider vil være litt eller veldig påvirket av alt det som skjer rundt de, i arbeid og privat.

Og da kommer vi tilbake til dette med tid, igjen. Nettopp på grunn av de over nevnte forhold bør man vurdere hvordan det kan tilrettelegges for at ansatte kan få tid, i arbeidstiden, til å snakke sammen og støtte hverandre i den krisen vi står midt oppe i. Det betyr at ledere må legge til rette for at det gjennom arbeidsdagene skapes møteplasser der kolleger kan støtte kolleger, og at de som er ledere også finner tid til å støtte sine medarbeidere på en konstruktiv måte.

Samtidig er det kontraproduktivt om arbeidsplassene hele tiden er preget av prat om alt som er vanskelig. Det er lov å si til en kollega at man ikke ønsker å høre på dommedagsprofetier hele dagen. Som igjen leder tilbake til viktigheten av at det deles relevant informasjon til alle på arbeidsplassen om hva som skjer, og vil skje med hensyn til forhold som påvirker den enkelte.

Vårt enkle råd er derfor at det bør legges til rette for at kolleger får anledning til å snakke sammen, på en litt systematisk måte om hvordan den enkelte opplever sin egen situasjon. Det kan være så enkelt som at man setter seg ned med en gruppe ansatte og spør de «Hvordan har dagen din vært i dag?» eller «Hvordan går det med deg og familien din nå?». Det er ingen fasit for hvordan, eller hvor ofte dette gjøres. Det vesentlige er at det er satt av tid, og rom, til at den enkelte kan få lov til å snakke litt om hvordan man har det, og blir møtt med støtte og forståelse for sine opplevelser.

Det vesentlige i slike møter er at de har litt struktur, og at de tillater alle som deltar å få lov til å fortelle hvordan de personlig har det, inkludert sine bekymringer, og opplever at de får bekreftelse på sin opplevelse. Dernest er også viktig å snakke om hvilke mestringsstrategier eller løsninger man har funnet frem til i denne situasjonen. På denne måten får man ikke bare gehør for at det er ting som er krevende i situasjonen, men får også delt erfaringer med hensyn til tiltak som hjelper. Om dette er et møte mellom to ansatte, i en uformell setting, eller mer systematiske møter med 6-8 personer må tilpasses de ulike virksomheter.

Erfaring tilsier at arbeidsplasser som klarer å skape et miljø hvor kolleger støtter hverandre, vil oppleve mindre konflikter, bedre trivsel og, ja mindre stress. Men det krever at det gis rom for dette innen arbeidstiden. Den viktigste ressurser vi har å spille på i dagens situasjon, er til syvende og sist de menneskene vi omgås til daglig. Derfor bør kolleger og ledere få tid, og anledning, til å yte denne støtten. Det er kanskje det beste tiltaket som kan foreslås i nåværende situasjon for å bygge og vedlikeholde et ivaretagende og godt psykososialt arbeidsmiljø i den krevende situasjonen mange nå står i. Kanskje kan det også medøre at frafallet av arbeidskraft på grunn av den psykiske belastningen i dagens situasjon kan reduseres.