/Kriseblogg
Kriseblogg
Les siste blogginnlegg fra Rune Stuvland

Koronaviruset

Senteret er i drift som vanlig, men vi vil verne klienter og ansatte mot smitte. Bestill videokonsultasjon hvis du eller noen i din familie har:

- Feber, hoste, sår hals, er tungpustet eller har magesmerter uten kjent årsak

- Har hatt nærkontakt med bekreftet koronasmittet siste 10 dager eller er i karantene

- Har oppholdt deg utenfor Norge de siste 10 dagene

Kriseblogg

Covid. Covid. Covid.

 

Den amerikanske presidenten ytret disse tre ordene for noen dager siden. Og la til at det hele snart er over. En sveip gjennom dagens aviser lærte meg også at flyene til Spania er fylt opp med svensker som vil på ferie fordi de er så lei av isolasjonen, og det er ikke noen fare forbundet med å fly ned dit. Vel, kanskje litt usikkert å fly bare. Sier de, som bor i et land hvor smitten sprer seg ekstremt om dagen, og uten tanke for hva de kan ta med seg (for ikke å snakke om at Spania ikke akkurat er fritt for viruset). I mellomtiden lurer Oslos borgere, og nå også Bergens, på hva disse hjemmekontorreglene egentlig betyr, mens restaurantbransjen fortviler over tomme lokaler og mulige konkurser.

Og det er reelle bekymringer de har, de som jobber i restaurant. Noen og hver av oss skulle vel ønske at dette forbaskede viruset snart bare kan gi seg, eller at vi alle kan bli vaksinert, så ting blir mer normale igjen. Vi er trøtte, avisene skriver om det hele tiden, Halloweenpappaer bekymrer seg for hvor mange barn de kan samle til en skremmekveld, og noen og hver av oss skulle vel ønske vi kunne tatt en timeout på fjellet eller en sydhavsøy og bare bli der til det hele er over.

Idag hadde jeg også en interessant samtale med min utmerkede fastlege, som er en klok og voksen mann. Vi ble enige om at ja, vaksine for koronavirus ville vi begge ta når den sjansen kommer. Men så la han til at han trodde Oslo, med de tiltak som nå gjøres, ville kunne se at den berømte R'en kunne komme under 1 igjen i november og ting vil normaliseres. Ingen av oss har en glasskule, men jeg er redd han er for optimistisk der. 

Om vi ser oss rundt i verden, så er det vel ikke akkurat slik at vi ser små tegn på at pandemien er i ferd med å komme ut av kontroll - den er helt ute av kontroll. Veldig mange steder. Om du ser til El Paso eller Skåne, så er sykehussenger mangelvare. Folk protesterer, i Oslo kun i form av en liten gjeng som markerer seg litt foran Stortinget, i andre land i mer utagerende former og i større antall. Befolkningen påvirkes av falske nyheter, frykt og uro, altfor mange er åpenbart altfor dårlige til å følge allmenne råd for å forebygge smitte - og viruset ser ut til å være i førersetet nå. 

Du har kanskje merket det selv, i mars var du kanskje redd for å gå i matbutikken og fikk alt levert på døren, nå stikker vi en ekstra tur innom fordi vi har glemt å kjøpe matfløte. Vi har senket guarden, eller vi er kanskje slitne. Men uansett årsak - det er uklokt. 

Jeg har nevnt det før, men som krisepsykolog vil vi alltid tenke, og planlegge i enhver krise etter et worst case scenario. I dagens situasjon er det et scenario hvor vi i Norge får tusenvis av smittede hver dag (og ja, i Oslo hoppet visst tallet opp til nesten 100 smittede på en dag nå nettopp), sykehusene blir overfylte, helsevesenet bryter sammen - og mens dette pågår vil store deler av samfunnet komme til en nær full stopp. Om vi ser bort fra de tragiske faktum at mange mennesker i Norge vil dø i et slikt scenario (som de nå gjør i andre land), så vil de sosiale, psykologiske og økonomiske skadene bli svært omfattende. Det vil påvirke institusjoner og det vil påvirke politikk. Det er i et slikt scenario du kan starte å frykte sosial uro og det som verre er, og som vi jo ser tegn til i noen andre land allerede.  

Hvor vil jeg med dette? Jo, at vi må være forberedt på at det faktisk skjer, det som mange har fryktet, at vi får en lang og mørk vinter med mange prøvelser. I månedsvis har folkehelseeksperter fortalt oss hva vi må gjøre. Nå har endelig munnbindet også fått en plass i smittevernet i Norge - om det er slik at et skarve munnbind gir opptil 50 % sjanse for å unngå smitte i kontakt med smittede - så er det jo ganske gode odds. Men derfra til at folk endrer atferd og faktisk tar det på når de går inn på kjøpesenteret eller andre steder - ja der har vi åpenbart en vei å gå fortsatt. Akkurat som at det er krevende for endel å forstå at det ikke er noen god ide å reise til Spania akkurat nå, hvorenn du bor. 

I alt dette forsøker myndighetene å gi råd og føringer, det er en utakknemlig jobb, og særinteressene blir stadig mer artikulerte om hva de oppfatter som urettferdig i denne situasjonen. Problemet mange synes å overse, er imidlertid at alternativet vi har foran oss dessverre representerer langt mer alvorlige konsekvenser for oss alle enn vi er villige til å innse. Worst case scenario er i ferd med å bli et stadig mer sannsynlig scenario, dessverre. Det er her min kjære fastlege og jeg skiller lag, jeg klarer ikke å se noen tegn noen steder som peker mot at situasjonen i løpet av få uker vil komme langt mer under kontroll. Det betyr at vi har flere måneder foran oss med økende smitte, strengere tiltak og kjedeligere liv fylt av stadig mer usikkerhet og frykt. Det kan være ubehagelig å tenke på, men det er nettopp evnen til å ikke bare tenke og forestille seg, men også handle for at skaden blir minst mulig, vi trenger å mobilisere nå. Om vi klarer det, er en annen sak.

Tegningen over er min datters verk, hun tegnet den i april da vi var i lockdown. Hennes 5 ord er dessverre et bedre budskap enn de tre som ble nevnt av den amerikanske presidenten. Når status en dag skal gjøres opp, og krisen skal evalueres, vil ikke dommen være nådig for alle de som forfektet at pandemien ikke var en reell trussel eller at vi ikke kunne gjøre noe for å stoppe den. I mellomtiden tror jeg alle bør innse at det er mer enn julefeiringen vi bør være bekymret for i ukene som kommer.

Det lange løpet

Vi skriver 11. september 2020. Det er 19 år siden terrorangrepet i NY, og i morgen er det 6 måneder siden Norge gikk i lock-down. Ikke akkurat noen gledelige datoer å markere. Men jeg sitter nå her, ved ukeslutt, og gjør meg noen betraktninger om hvor vi er nå. De betraktningene er selvsagt farget av det som skjer rundt meg i Norge og i verden, og oppsummert kan vi vel konkludere med at nå som sommeren definitivt er bak oss har vi tatt fatt på det lange løpet. 

Inntrykk fra møter med kunder og bekjente er at det, sånn generelt, er en viss tretthet å spore både her og der nå. Det snakkes om tiltakstretthet og Zoom-fatigue, nyhetene som har kommet til oss de siste par ukene har ikke vært oppløftende og mange opplever nok at det nå er - og her må jeg bruke et ganske hverdagslig begrep - det er ganske kjedelig. Smitteklynger, testing, utbrudd, røde land og byer møter oss i overskriftene. Hjemmekontorene opprettholdes for mange, og nesten alt vi ønsker å gjøre som inkluderer moro sammen med andre mennesker er på hold. 

Som krisepsykolog er man alltid opptatt av å forsøke å forstå krisens natur, hva er det som utgjør en krise, hvor lenge vil den vedvare og hva kan vi gjøre for å redusere de negative sidene ved krisen. I mitt arbeid er fokus rettet mot å hjelpe mennesker, og spesielt hjelpe de som har det vanskelig og er mest rammet av en krise. Jeg har tidligere ytret at dette er en krise ingen av oss har erfaring med, og det er en krise med svært mange virkeligheter. Men la meg forsøke å oppsummere litt om status rundt denne krisen.

Noen har gode dager, mer arbeid og føler seg til nytte. Noen som er til nytte, og er helt vesentlige, kan begynne å kjenne på slitenhet. Jeg tenker her på helsearbeidere, lærere og alle andre som er i virksomhet og gjør et viktig arbeid - men i en annerledes virkelighet preget av nye krav og trusler. For disse er smittefare en vesentlig del av trusselen. Andre er mer merket av de sekundære effekten av krisen, det er musikere som ikke får spille eller arbeidstakere som jobber i virksomheter som nesten ikke går rundt lenger (og noen har stoppet helt opp). For disse er trusselen ikke primært viruset, men de sosiale og ikke minst økonomiske konsekvensene pandemien medfører. Det er enkelt sagt veldig mange virkeligheter, og i dette ligger også at folk opplever veldig ulikt de forskjellige truslene og konsekvensene av pandemien.

Så har september gjort klart det mange av oss har forutsett for lenge siden, det er nye utbrudd og nye begrensninger. I Bergen har de merket det mer enn i Oslo den siste tiden, akkurat som andre regioner også har sine lokale utbrudd. Om vi hever blikket fra øyeblikket og spør oss hva som ligger foran oss, ja så ser jeg et langt løp. Det lange løpet er vi ikke halvveis i enda, hvem hadde trodd det når vi aksepterte å være borte fra hytta noen uker i vinter, eller endog aksepterte at utenlandsferien ble skrinlagt. For om vi ser fremover, ser jeg ingen garantier for at alle skiheisene vil gå hele vinteren 2020/21 heller, og kanskje blir også neste sommerferie preget av reiserestriksjoner? For dette viruset sprer seg og koser seg, det finner stadig nye vertskropper, og slik kan det visst holde på i over et år til. Og det, ja det er jo litt deprimerende kanskje, men det er den virkeligheten vi må ta innover oss nå og planlegge etter. 

Hva skal vi så gjøre for å komme oss best mulig gjennom denne krisen da? Vel, vi har jo alle et ønske om at folk vil bruke hodet og bidra til at viruset sprer seg minst mulig, med andre ord at vi kan gjøre krisen minst mulig. Det høres så enkelt ut, men som de senere uker har vist, det er ikke så enkelt. Noen gjør jo ting som jo strengt tatt er både ufornuftige og usolidariske, som å bryte smittervern. Virksomheter må finne tiltak for å ivareta ansatte som i noen tilfeller sliter litt, andre mye. Dette i en tid da slitasjen kan være alt fra lite å gjøre på arbeidet til altfor mye. Det jeg snakker om her er jo ikke annet enn god gammeldags stressmestring og hvordan man kan utvikle og opprettholde et godt arbeidsmiljø, enten det er på hjemmekontoret eller i virksomheten. Det handler om rutiner, god sosial støtte, å få aksept for at ting kan være, ja vanskelige, og også aksept for at dette lange løpet vil resultere i at noen får små og andre litt større problemer på grunn av smittefrykt, isolasjon og trange hjem. Disse hjemmene trenger ikke være fysisk trange, flere har vel følt på at det kan bli trangt etter noen uker når mange familiemedlemmer er sammen 24/7 over tid.

Barnefamilier skal gjennomgå perioder med koronatesting, negativt svar men likefult barn hjemme i karantene til de er smittefrie. Voksne skal oppleve det samme. Ja, mange av oss skal gjennom det løpet flere ganger i året som kommer. Ting vil rett og slett ikke være som normale. 

Det er det lange løpet vi skal gjennom, alle som en. Og som vi skal påvirkes av i ulik grad. Når jeg ser gjennom denne teksten nå, ser jeg at den ble litt alvorstung. Men tenker at det kan den få lov til å være, så skal jeg sammen med en kollega de neste dagene forfatte noe mer konstruktivt om hva vi kan gjøre for å forebygge tiltakstretthet og andre trettheter i tiden som kommer. For jeg tror dette blir hovedutfordringen fremover, det å skape et miljø både i arbeid og privatliv som gjør at vi holder og ut og mestrer disse belastningene vi ikke kan rømme fra, og det over lang tid. Det er tøft nok som det er nå, om man ikke skal gå hen og bli utbrent i tillegg.

Her nøyer jeg meg med å fastlå at et godt første steg i den prosessen er å ta inn over seg virkeligheten, selv om deler av den ikke er så pen som vi skulle ønsket. Så får vi håpe at vi slipper worst case scenariet jeg omtalte i mars da jeg skrev "Wuhan igår, Italia idag og Norge i morgen". 

Og skulle din virksomhet ønske et lite kurs via Zoom-skjermen om hvordan man tar vare på seg selv og hverandre i denne virkeligheten, så er det bare å ta kontakt med Venterommet hos Wold og Stuvland.  

Venterommet har åpnet igjen

Så skriver vi august, og mange har nok lagte en relativt bekymringsfri sommerferie bak seg. Det var nesten så pandemien forsvant, lite smitte og bare velstand her i Norge. Vi satt rett og slett ikke på venterommet lenger. 

Skjønt vi har fått med oss at pandemien har herjet ute i verden, vokst i omfang og forårsaket store konsekvenser det være seg politisk eller menneskelig. Tallenes tale er jo i bunn og grunn ganske urovekkende, når vi ser hva som skjer mange steder. 

Men i Norge kunne vi stenge venterommet og nyte fergekøer og etterhvert også litt reisevirksomhet ut av landet. 

Men like fort som ferien gikk mot slutten, måtte venterommet åpne igjen. Hjemmekontorer skal for mange fortsette ut året i første omgang, FHI sier at vi vil leve med pandemien i lang tid fremover, og de siste dagene har vi jammen også sette flere smitteutbrudd rundt omkring i Norge. Det hele er som forventet, med åpning og reising følger smitte, det er jo ganske logisk. Og brått var vi tilbake der vi forlot hverdagen for noen uker siden, med usikkerhet om hva som skjer, hva vi skal gjøre og hva vi kan forvente oss. 

Snart åpner skolene igjen, mange skal reise på jobb, og jeg blir ikke overrasket om vi til høsten får se det som så langt har vært fraværende i Norge: Utstrakt bruk av munnbind. Dette munnbindet er blitt selve symbolet på at det er risiko knyttet til å være nær fremmede - og vi har så langt sluppet unne å bruke disse. Munnbindets inntreden vil derfor, om det skjer, forsterke opplevelsen av at pandeienen er her, og den er reell. Hvilket den har vært hele tiden, vi har bare oversett den i noen sommeruker. 

Jeg tipper at folk vil ha mange forskjelige meninger om det meste i tiden som kommer, som de har hatt det hele veien, det vil bare komme tydeligere frem nå som omfanget av smitte vil øke og krav om restriksjoner vil tilta igjen. Dessverre vil ikke høsten forløpe som sommeren har gjort, relativt bekymringsfri som den har vært for mange. Tiden som kommer vil stille krav til oss som arbeidsgivere og arbeidstakere, som foreldre og kjærester. Sammen må vi finne en måte å håndtere dette på som gjør kostnadene minst mulige, det være seg om vi snakker om liv og helse eller økonomi og virksomhet. For nå som sommerferien nærmer seg slutten, må vi bare innse at venterommet har åpnet igjen. Vi får bare vente og se hvor lenge vi blir sittende der, og hva tiden vil bringe.

Forsatt på venterommet

NATUR2.jpg?1591034312

Vi skriver 30. mai, i Oslo er det full sommer, tiltak lettes på og folk gleder seg over alt dette. Norge ble aldri det nye Italia, selv om et sykehjem i Bergen har omtalt seg som "Little Italy". Men flertallet av oss har gått gjennom denne perioden fra midten av mars uten å ha blitt direkte rammet av koronaviruset. Og det, ja det er en god ting. Så får de som føler seg kallet, eller får det til oppdrag, mene noe om tiltakene som er gjennomført så langt og om dette var for mye, eller for lite. Som innbygger i Norge er jeg personlig takknemlig for at vi kan slå fast at viruset ikke har herjet så voldsomt her som i andre land, og personlig kan jeg også tenke at det kanskje har en sammenheng med tiltakene som ble gjennomført. Det er mange usikre momenter i denne krisen, en krise jeg tidligere har kommentert at ingen egentlig kan påberope seg å ha erfaring med, og mye derfor må løses mens krisen utfolder seg. Jeg noterer meg at Sveriges statsminister idag har ytret at han bekymrer seg for status i sitt land, inkludert den usikkerheten som hersker omkring dette fenomenet "flokkimmunitet". Det er ikke enkle tider.

Men i kriser må vi også se fremover, og forsøke å forstå hva som kommer i neste omgang. For det er vel klinkende klart at vi alle fortsatt sitter på venterommet. Noen ting er avklart, jeg vet det, vi vet litt mer om hvordan vi kan planlegge sommerferien, og mer skal vi få vite om et par uker. Det er i alle fall klart at den blir litt annerledes enn fjorårets ferie, mange av oss skal feriere i Norge, da er det godt å vite at det ikke lurer virus i hver krik og krok av landet. 

Viruset er imidlertid ikke borte, og man trenger vel ikke dr.grad i noe fag for å forstå at med mindre restriksjoner, vil det også bli mer spredning. Det som nå foregår i Europa, der landene åpner opp for turisme av frykt for tapte turistinntekter, vil også bidra til mer spredning, det gir seg selv. Det er vel omfanget av spredningen som er den store ukjente faktoren her. 

Dette viruset har imidlertid ført til enorme konsekvenser som er av ikke-medisinsk art. Noen synes å mene at så snart grenser åpner, eller Disney-land for den saks skyld, så vil alt bli fryd og gammen og ting vende tilbake til status før pandemien. Ja, næringslivet skal til og med få en boost på grunn av "pent-up demand". Denne teorien er jeg redd er ønsketenkning, det er litt det samme fenomenet vi så før pandemien nådde Norge, Europa, USA, og andre deler av verden. Evnen, villigheten til å ta inn over seg de konsekvenser selve pandemien ville få var hos mange fraværende. Den samme evnen synes å være fraværende hos mange idag også, med hensyn til de mer langtrekkende konsekvensene av det vi går gjennom.

Jeg har hele tiden sagt at relevant informasjon er gull for håndtering av kriser og dens konsekvenser. Den påstanden står jeg selvsagt fortsatt ved, og det er derfor grunn til å stoppe opp litt og forsøke å forstå hva vi egentlig vet om det som ligger foran oss. 

Det rent medisinske, eller folkehelseaspektet, knyttet til selve viruset har jeg alt kommentert. Vi må i tiden fremover organisere våre liv og våre virksomheter på en måte som ivaretar helse best mulig, samtidig som viruset vil fortsette å sirkulere blant oss i en eller annen størrelsesorden. Så får vi se de neste par månedene hvor mye mer det sprer seg ettersom restriksjoner oppheves.

Fra et psykologisk ståsted er vel en av de største påkjenningene nettopp usikkerheten. Ikke bare om hvorvidt man kan bli smittet, men vel så mye de konsekvensene viruset har på økonomiske, sosiale og politiske forhold. På den økonomiske siden vil usikkerheten for mange være knyttet til arbeid og inntekt, eller fravær av sådan. I et interessant innlegg i DN idag spør to forskere fra Fafo om norske arbeidstakere mangler kriseforståelse. Bakgrunnen er at det store flertallet er fornøyd med håndteringen av krisen, og opplever fremtiden som trygg. Vår trygghet er jo i stor grad knyttet til at vi lever i et uhorvelig rikt land, som kan bistå med pakker og støtte for den ene og den andre, og det er vel og bra. Men krisen vi står i, eller venterommet vi er i, det skal vi fortsette å være i en lang stund fremover. Kanskje er det noe i at vi opplever en viss mangel på kriseforståelse?

Ser vi til utlandet, så er det grunn til uro. USA opplever nå en sosial uro av dimensjoner, og samtidig en politisering av absolutt alt, som gir grunn til bekymring. Den aktuelle uroen akkurat nå ble utløst av en enkelt hendelse og omhandler rasisme, men omfanget av reaksjonene sier veldig klart noe om den underliggende sosialøkonomiske uroen som hersker i samfunnet. I et globalt perspektiv er det vel rett å si at den verdensordenen som vi kjenner, den knaker i sine sammenføyninger. Hvordan pandemien håndteres og hvilke virkemidler man har til rådighet for å motvirke noen av de verste konsekvensene, vil til syvende og sist få vidtrekkende politiske konsekvenser. Endel av disse konsekvensene kan bli svært ubehagelige, og vil også påvirke vårt lille land. 

Så hvordan vil alt dette påvirke oss her vi sitter i vårt eget lille venterom i Norge? Tja, det er vel grunn til å tro at svaret er "mer enn vi tror". Vi har nå lagt bak oss 11 uker av en krise som fort kan vare i ytterligere 50 eller 100 uker. Nå kan vi om få uker nyte sommerferie og fri - og det har vi både fortjent og godt av. Men når ferien er over er usikkerheten fortsatt her, pandemien og dens konsekvenser vil fortsatt prege oss, og vil skal igjen bli litt trøtte og leie av all ventingen.

For fra et psykologisk perspektiv ser jeg det som en av de største konsekvensen for mange av oss, vi er litt trøtte og leie nå, så mye er på vent, og denne usikkerheten gnager på oss. Den forsterkes selvsagt hos de som har opplevd, eller er redd for å oppleve alvorlige direkte konsekvenser av viruset, enten det gjelder helse, økonomisk trygghet eller sosialt liv. Vi er enkelt sagt i en situasjon som medfører mer stress enn livet vanligvis pleier å by på, og det skal vedvare.

Det er denne usikkerheten og mentale slitasjen vi må finne gode måter å mestre i den neste etappen, som jeg her tenker på som tiden etter sommerferien. Dette vil by på utfordringer for oss som arbeidstakere og arbeidsgivere, som partnere og foreldre, og for alle de som har behov for å forme nye bånd og etablere vennskap og kjærlighet i en tid der vi også skal praktisere sosial distansering. Som dette skrives, har min datter besøk av en venninne som tilhører hennes kohort. Tenk det, våre barn skal nå forholde seg til sine kohorter, for å minske smittefare. Hva vil det gjøre med barna våre, og oss selv, om dette skal vedvare i et år eller mer?

Det siste spørsmålet skal jeg ikke forsøke å besvare idag. Men situasjonen minner meg igjen litt om krigen i Bosnia. Når de første bombene falt over Sarajevo, var alle sikre på at "dette er over om noen dager, max en uke". Beleiringen vedvarte i over 3,5 år. Nå er vi heldigvis ikke i en krig, men en slags stille beleiring kan vi kanskje kalle det, selv om vi har sluppet portforbud i Norge. Vi får håpe den ikke vedvarer like lenge som beleiringen av Sarajevo. 

Og til sist - som psykolog lever jeg jo av å bistå personer og virksomheter som opplever stress og kriser. I en ny virkelighet må også vi finne nye måter å fungere på. Kontoret er åpent igjen, og vi treffer klienter der, samt på video. Kursvirksomhet er det imidlertid lite av, og det forventer jeg forblir slik en god stund fremover. Da må man lage webinarer. Jeg har vært så heldig å få med Erik Wold på laget, og vi har laget et webinar som heter nettopp "Venterommet". Det er en liten "vitaminpille" vi håper kan bistå ansatte gjennom de utfordringer vi står i fremover. Du kan lese mer om dette her.

Venterommet

Venterom2.jpg?1591035255

Det er nå halvannen måned siden vi stengte kontoret og flyttet hjem. Vi skriver straks mai, kontoret er delvis re-åpnet og da er vel ting blitt mer normale da? Tja, kanskje litt, men jeg har tenkt litt over hvor vi er de siste dager, og har kommet til at vi alle sitter på et enormt venterom. Vi vet bare ikke helt hva vi venter på. 

Gjenåpning, hva betyr det? Jo, noen tjenester som ble stengt ned starter så smått opp igjen. Men om vi ser oss rundt i Norge, eller Sverige, eller USA, så ser vi alle steder at mange mennesker (og politikere) fortsetter å praktisere det som med et enkelt ord kan omtales som forsiktighet. Og forsiktighet er en god ting. Metaforen som beskriver situasjonen i verden idag best, er vel den om en rekke skip som befinner seg i en storm og hvor det er mange kapteiner med ulike tanker i  hodet om hvordan de best skal komme gjennom stormen. 

Hvordan skal så du og jeg komme gjennom denne stormen da? Vel, her må jeg nesten ty til en liten krigsmetafor. I krigen er det en ting som gjelder, og det er "minimal exposure". Dette skjønner folk flest i mange deler av verden, det er derfor ikke mulig for politikere å bare "åpne opp" for det får de ikke med seg hele folket på. 

Så vi sitter da, på dette venterommet, og venter på noe vi ikke vet helt hva er. Kan vi reise utenlands i sommer? Og om vi kan, vil vi? Jeg tror svaret ikke ligger hos politikere eller flyselskap, men hos folket. Og vi folket, vi vet ikke helt, for vi vet ikke hva som venter oss. 

Hva gjør man så i denne situasjonen da? Vel, man kan være forsiktig uten å være helt isolert. Noen tror det er livsfarlig å bevege seg til butikken, det er det jo ikke - man må bare være flink med smittevern. Er så folk flinke med smittevern etter halvannen måned på venterommet. Nja, jeg tror noen begynner å gå litt trøtte, og blir litt uforsiktige. Folk motiveres av hva som er best for seg selv, og det som er best for en selv er ikke alltid fornuftig eller i tråd med realitetene der ute. Så selv om mange vil fortsette å være forsiktige (mange er forsiktige i Sverige også, selv om media kan gi inntrykk av at alt er normalt der, det er det jo ikke, de er bare forsiktige i et litt annet regime enn i Norge), så tærer det litt på kreftene å sitte på venterommet uten å vite helt hva vi venter på.

For hva venter vi egentlig på? At flertallet av oss skal bli syke og immune (og noen dø), eller medisiner som kan behandle oss, eller vaksine. I dette venterommet er det nok mange som vil foretrekke å slippe å ra risikoen forbundet med sykdommen, men vi vet ikke helt om det er rett heller. Forvirrende? Ja. 

Her kommer utfordringen: Venterommet vil kanskje være her et år til. Det er ikke til 17. mai, eller sommerferien, det er mulig det vil være her i 2021 også. Hvilke tiltak politikere og helsemyndigheter gjennomfører kan man spekulere i. Men for egen del tenker jeg at den beste strategien er å akseptere at vi må befinne oss i dette venterommet et års tid. Det vil bli tilpasninger, venterommet blir kanskje større, men det blir ikke borte. Om man tar det innover seg, og både tenker og handler deretter, så er det kanskje bedre å bli positivt overrasket om det kommer en "løsning" raskere enn vi trodde - heller enn å leve med en kontinuerlig frustrasjon over at ting vedvarer. Jeg tror en slik frustrasjon er mer belastende enn å akseptere tanken om, og planlegge at vi skal sitte på dette venterommet i mange måneder fremover.

Vi avholder nå webinarer for virksomheter som har sine ansatte på hjemmekontor. Ledere og HR avdelinger må forholde seg til ansatte som har svært ulike tanker og ønsker i forhold til å komme tilbake til kontoret, reise, gjøre felles aktiviteter - og smittevern. Det er ikke enkelt å skape en felles forståelse og felles atferd når denne verdensstormen er så full av skip som har ulik kurs. Isolasjon tærer også på folk, selvsagt i ulik grad, men den gjør det. Da kan det være nyttig å benytte noen av grunnprinsippene i all krisehjelp, og påpeke viktigeten av at struktur skaper trygghet, informasjon skaper trygghet, og kunnskap om hvordan isolasjon og belastninger påvirker oss skaper også litt trygghet. For det er ikke unikt å oppleve at hverdagen nå er kjedelig, oppgaver går litt tregere og frustrasjonen vokser. Det er bare slik det er å sitte lenge på venterommet uten å bli ropt opp. 

Krisehåndtering og benektelse

Der har vi akkurat avsluttet vår 3. uke her i Oslo med hjemmeskole og hjemmekontor. Skolenes videre status mht åpning får vi vite om noen dager, det er en rekke utvalg som skal gi sine råd før de avklarer og bestemmer det åpenbare, de forblir stengt frem til sommerferien. Det blir vel enkelte unntak for familier eller barn med spesielle behov, det ville være bra, men utover det anser jeg det som relativt sterkt sannsynlig at min spådom over vil slå til. 

Ellers viser hjemmetilværelsen at det er mulig å organisere både arbeid og skole, for de av oss som har det, på en overraskende god måte når vi bare må gjøre det slik. Det er jo en god ting, å ha noe å fylle dagene med, er det attpåtil meningsfylt har man det ikke så verst. 

For oss som psykologer har overgangen til video vært ekstremt smertefri. Vi har jobbet via video i mange år allerede, men da med klienter som oppholder seg i utlandet. Det er overraskende hvor bra dette også fungerer nå for klienter som normalt ville møtt opp i våre kontorer. 

Samtidig ser vi vel alle, enten privat eller gjennom vårt arbeid, at det er mange som finner sosial isolasjon krevende. Det kan være praktiske årsaker, eller psykiske plager som blir forverret. Men vit også, endel av våre klienter er vant til å leve i en viss "unntakstilstand", og de synes dette her er veldig enkelt. Livet er underfundig, og mange blir nok overrasket disse dager over både hvor mye vi kan tilpasse oss, og og hvor mye vi får til, selv når livet på endel områder er snudd opp-ned. 

En ting som dog stadig forunder meg, er hvor mange som fortsatt klarer å fortelle at de "aldri tenkte at dette kunne skje". Og kanskje er det slik at man aldri, i sin kriseplanlegging, hadde sett for seg et scenario som resulterte i at et vintersportssted måtte stenge ned i mange måneder. Men da har det jo vært noe feil med planverket. Hele vitsen med et planverk er jo at man har tenkt gjennom, og faktisk lagt noen planer i forhold til hva man må gjøre om noe uforutsett skjer. Pandemi burde jo være involvert i alle alle virksomheters risikovurderinger. I dette lyset burde det ikke være noe overraskende i dagens situasjon, bortsett fra det faktum at det virkelig har skjedd. Og at man da også hadde planer for å håndtere en slik situasjon. 

Det er kanskje enda merkeligere å se at enkelte av de som lever av å lage disse planene, som har det som jobb, enten det er i Norge eller andre land, også er overrasket. Men da er det bare en ting å gjøre, og det er å lære fra dette, før den neste store krisen dukker opp. Så skal det tilføyes at jeg synes veldig mye av det arbeidet myndighetene i Norge nå gjør, er veldig bra. Og absolutt katastrofal i enkelte andre land - sier ikke mer om det her.

Men tilbake til dette med å bli så overrasket. Da er vi tilbake til disse landsbyene, og krigen. Hva er det som gjør folk så skråsikre på at krigen ikke vil komme til deres landsby, når den raser i  nærheten? Hvordan kan det ha seg at mennesker ikke klarer å ta inn over seg, tenke og handle i forhold til den informasjonen som faktisk ligger der, og som gir en god pekepinn for hva som vil skje i morgen? Jeg har ikke ett enkelt svar på det, men jeg vet en ting: Om man har forberedt seg godt, så fattes virkeligheten raskere, da leses tegnene bedre, før krisen inntreffer for fullt. 

Vel, nå venter vi spent på informasjon om hva myndigheten finner ut med hensyn til veien videre. Media flommer nå over av talspersoner for særinteresser som ønsker det ene, eller det andre. Personlig skulle jeg ønske de som arbeider i frontlinjen, altså våre helsearbeidere som hele tiden eksponeres for smittefare, fikk sin egen del av alle krisepakkene politikerne nå utarbeider. Samt tilstrekkelig smittervernutstyr. Samt at alle forstår at det er noen verdivalg vi står foran, og disse verdiene vil definere oss ikke bare for i dag og i morgen, men for den virkeligheten vi skal leve i når støvet har lagt seg og vi skal evaluere krisen vi gikk gjennom.

Personlig ønsker jeg meg at vi som nasjon kan få litt klarere informasjon om hva som skjer i de neste månedene. At vi slutter å prate som om det kanskje blir 17. mai tog, og må lage en stor overskrift fordi en kommune har vedtatt det som er helt selvsagt og uunngåelig - det blir ingen 17. mai tog i år. Sommerferiene blir heller ikke som i 2019. Det er bare slik det er. For viruset vil være her i mange måneder, folk vil bli syke, noen tiltak vil bli langvarige- og det beste middelet for å skape ro både individuelt og i samfunnet er å gi god informasjon, raskt, om veien videre. 

Kriseledelse

Vi går straks inn i uke nr 2 etter at skoler ble stengt og Norge endret seg. I landene rundt oss skjer ting i en rasende fart. Her er det diskusjoner om hytteliv, ølservering, regjeringens fullmakter og om vi ikke egentlig bare burde late som om viruset ikke er så farlig og la alt gå tilbake til normalen. 

Jeg har ingen formening om hva som er den beste løsningen for håndtering av pandemier, men jeg syntes det var klokt sagt, det jeg leste i svenske Dagens Nyheter i dag. Der sier Peter Wolodarski: Inget modernt samhälle kan tolerera massedöd. Det gir mening, tenker jeg. 

Jeg har imidlertid litt erfaring med å arbeide med kriser, og er det en ting vi vet er helt avgjørende for vellykket krisehåndtering, så er det at det krever sterk og tydelig ledelse og god informasjon. Man må informere om det man har gjort, gjør og kommer til å gjøre. Det eneste prinsippet som gjelder, er ærlighet. Det innebærer også å være ærlig og si det, når man ikke vet hva som skjer.

Jeg har full tillit til at de som leder dette i arbeidet, gjør sitt beste hele veien ut fra de forutsetninger og den informasjon de har. Det er også slik at evaluering av kriseinnsatsen, den gjør vi etter at krisen er over. Så kan det alltids være rom for litt diskusjon underveis.

Men det som uroer meg mest i dagens situasjon er ikke smitte, men at det tales med for mange stemmer. Og disse stemmene sier litt forskjellige ting.  

Skal vi som nasjon komme oss best mulig gjennom denne krisen, kan ikke alle enkeltpersoner og foreninger være premissleverandører til krisestaben. Jeg er trygg på at krisestaben vi har, allerede har vurdert et utall alternativer før de valgte sine løsninger. Da må vi også legge til grunn at de i sin planlegging følger de prinsipper som alltid gjelder ved kriser: Planlegg for worst scenario. 

Nå er tiden kommet for at vi også får informasjon, og da mener jeg praktisk informasjon, om hva planene er fremover og hvilke tiltak vi skal leve med frem til sommerferien. Da er jeg redd noen må ta beslutninger endel vil mislike, men slik må det bare være.

For nei..... det blir ikke OL i sommer og det er kanskje like greit å akseptere det først som fremst, og handle deretter.

Debatt og realiteter

Vi har noen fagartikler liggende på vår hjemmeside, deriblant en liten tekst om koronavirus og beredskap som ble lagt ut 26. februar. 

Ellers merker jeg meg at det ble mye debatt av Debatten igår, mange har sterke meninger. Vi må vel bare innfinne oss med at mange er både engasjerte, redde og sinte, og vi vil se mer av det. 

Personlig har jeg åpenbart ingen faglig formening om smittevern og tiltak, det er ikke mitt fag. Men denne debatten om Debatten, den illustrerer vel nettopp at vi seiler i opprørt farvann, og endel er usikre på om vi har rett kurs.

Og når vi skal stake ut denne kursen, så synes det som endel er opptatt av at man ikke skal skape unødig frykt. Det er fornuftig. Spørsmålet er imidlertid hva som er "unødig" i denne sammenhengen. 

For om vi ikke informeres om, planlegger og handler i forhold til krisens realiteteter fordi man vil unngå noe - "unødig frykt" - så blir resultatet det motsatte. Alle som jobber med kriser vet at de er ekstremt effektive til å produsere fantasier. Vi vet også at fantasiene alltid er verre enn virkeligheten. For å motvirke disse trenger vi ærlig, realtistisk informasjon om hva som har skjedd, skjer og vil skje. Samt ikke minst hva som gjøres for å forebygge skadevirkningene av dette. Det er vel her vi finner litt av kjernen til denne debatten om Debatten. Ingen besitter åpenbart fasiten med hensyn til hvordan de neste månedene blir. Men det beste verktøyet vi har for å skape minst mulig stress og frykt, enten det er i familien eller i nasjonen, er at vi mottar realistisk informasjon som gjør oss i stand til å handle og passe på oss selv og hverandre.

Realiteten synes å være at vi skal sitte på våre hjemmekontorer, eller være permitterte, eller jobbe svært hardt (for akkurat nå er det veldig mange ulike realiteter rundt om i norske hjem) og være alt fra litt til veldig redde, i mange måneder fremover. Da må det være lov å mene at det ikke er så kontroversielt å tenke "worst case", og handle deretter. Det er tross alt det all moderne kriseteori sier vi skal gjøre.

I mellomtiden har vi formidlet til våre barn at denne tilværelsen, den må vi være forberedt på at vil vare lenge. At vi skal lage gode rutiner i hverdagen, selv om vi ikke vil treffe andre mennesker som vanlig, og at vi ikke skal på fjellet i påsken og antagelig ikke skal på den planlagte sommerferien heller. Fordi det synes realistisk. De blir ikke sjokkerte av det, og jeg vil heller at de vet det nå, enn opplever senere at de ikke kan stole på oss fordi vi ikke var ærlige. 

Akkurat her ligger utfordringen i dag. 

 

Koronavirusets psykologi

Jeg har arbeidet med katastrofer i 30 år. Ikke hele tiden, heldigvis, men jeg har vært i og observert kriger og naturkatastrofer i mange land. Denne katastrofen vi nå opplever, tror jeg ingen kan påberope seg å ha erfaring med. Men har man litt erfaring fra kriser, må man ikke ha vært i krigen for å kjenne igjen endel av de psyologiske fenomenene vi nå observerer.

La oss først slå fast det opplagte. Koronaviruset er svært smittsomt, og mer dødelig enn vanlig virus. Det gir også et sykdomsbilde som krever store ressurser fra helsevesenet. Det oppstod i desember (november?) 2019 i Kina, og spredde seg raskt. Når vi kom til februar, var store deler av Kina i lockdown.

Det burde altså være mulig å tenke, og handle, i øvrige deler av verden inkludert i Norge som om dette var en reell trussel, som snart ville ramme oss med full tyngde.

I krigen observerte jeg imidlertid et spesielt fenomen. Mens krigen raste by A, men ikke hadde nådd nabobyen B, så var befolkningen i by B overbevist om at den ikke ville komme til dem. Det fremstod som uvirkelig at de selv skullle bli en del av krigen. Endel forstod riktignok at den kunne komme, og de var veldig redde. Ja faktisk kunne de være reddere enn de i A, for i A var man opptatt med å overleve. Men det var åpenbart farligere å være i krigen enn i nabobyen, for i krigen kunne man bli drept.

La oss bytte ut A og B med Kina og Norge.

Viruset herjet i Kina, men til tross for at all fornuft tilsier at virus spres raskere og over større avstander enn en konvensjonell krig normalt gjør, så tenkte mange i Norge at "dette kommer ikke hit". Kanskje avstanden hadde noe å si, det var jo ikke akkurat nabobyen. Men alle som virkelig forstod hva som skjedde i Kina, de ble redde. For de forstod at det som var Kina i går, ville bli Norge i morgen. Vi fikk til og med muligheten til å se det eksplodere i Italia, før det startet for alvor i Norge.

Denne evnen til ikke å klare å tenke, og forstå, at viruset ville lamme Norge er, tja, interessant. Og urovekkende. Det er spesielt urovekkende dersom de som har ansvar for vår sikkerhet ikke har denne evnen.

I forrige uke ble det alvor i Norge, og plutselig gikk det opp for mange at dette faktisk skjer i Norge. Konsekvensene så langt er at noen få har dødd, endel er smittet, og store deler av næringslivet og det normale livet er langt på vei lammet. Det oppstod plutselig mye frykt - men ikke hos alle.

I helgen kunne folk våkne opp og klype seg i armen og si "skjer dette virkelig". For det er ikke bare de massive konsekvensene for arbeidsplasser som ble så tydelige, folk ble også redde for at de selv kunne få viruset. Idag mandag, opplever jeg at det er en slik "litt mindre katastrofe" dag ute i deler av befolkningen. Børsen går litt opp igjen, russen tror de bare må utsette feiringen sin i et par uker, og psykologer som stengte kontorene sine mandag, åpner opp igjen idag fordi myndighetene sier at det kan de visst gjøre, bare de er flinke med smittevern.

Forstå det den som kan. Forstå hvordan folks tanker og handlinger, når vi står overfore en enorm trussel som så vidt har startet å utspille seg i Norge, får folk til å tenke så forskjellig om et og samme fenomen.

Som tar meg tilbake til hvordan mennesker tenker, og handler, for ikke å si føler, når de står overfor en stor trussel. Vi opplever åpenbart en god porsjon benektelse hos en del. At endel underdriver trusselen, gir også næring til denne evnen til ikke å være redd, ikke tenke at dette er farlig, og ikke handle deretter.

Så tror jeg også vi nå ser hva som skjer når det er mye frykt. Man orker ikke være i dette hele tiden. Vi mennesker blir nesten som børsen, ned 10 % en dag, for så å gå opp igjen 4 % neste dag. Mange klarer rett og slett ikke å være i, eller forholde seg til, alle de trusler dette viruset medfører. For virkeligheten er at børsen, den skal fortsette å falle, og mye, ettersom store deler av verden ender opp i lockdown.

Men, må vi være handlingslammet i krigen? Nei, i den konvensjonelle krigen er folk flest slett ikke handlingslammet. De tar vare på seg og sine, de beskytter seg, de etablerer tiltak for å ivareta barn og gamle - det bringer ut mye av det beste i oss mennesker. Sant nok, det bringer også ut noe som ikke er så bra, da de med dårlige intensjoner har en tendens til å organisere seg mye raskere enn de med gode intensjoner.

Men i denne krigen vi står i nå, slåss vi ikke mot andre mennesker. Vi slåss mot et virus, og mot oss selv og vår manglende evne til å forstå at Norge idag, det er hva Kina var i desember. Vi har enda ikke kommet til februar. 

Hva er så det viktigste våpenet vi har i denne krigen? Jeg tror det er, som i alle kriser, informasjon. Om vi har realistisk informasjon om hva som ligger foran oss, kan vi tenke klarere, handle bedre, for å beskytte oss selv, de vi er glade i og hverandre alle sammen. Kriser kan virkelig få frem det beste i mennesket, og vi får bruk for dette i tiden som kommer.

Som tar meg tilbake til startpunktet. Vi oppfører oss fortsatt litt som om vi er denne byen B, hvor krigen ikke er kommet, og ikke vil komme. Skjønt mange nå innser at Norge idag er hvor Kina var i desember. Det er grunn til å være redd, og det hjelper ikke med avslapningsteknikker når granatene hagler mot deg. Da hjelper det å være redd, og å beskytte seg.

For redselen gir ikke handlingslammelse, den gir næring til fornuftige handlinger. Spesielt om man er foreberedt. Da må man klare å tenke tanken at mine kjæreste kan bli drept, eller omsatt til virus-virkeligheten, de kan bli syke og dø. Eller at de vil miste jobben, miste livsverket, miste friheten til å bevege seg fritt.

Det siste har vi alt mistet, alle sammen. Det er midlertidig. Men det vil vare en stund. Den reisen du har planlagt i sommer, blir ikke noe av. Vi får heller håpe vi får lov til å reise til fjells igjen og feire, når det blir jul igjen.

Det har ikke gått mange dager siden trusselen ble til virkelighet for oss i Norge. Nå er tiden inne for å akseptere, tenke gjennom, og planlegge hvordan vi kan leve våre liv best mulig i denne nye virkeligheten. Hvordan vi unngår smitte, tar vare på de som har det vanskelig, og tar vare på hverandre.

For virkeligheten er at konsekvensene blir store på kort sikt for oss alle. For endel blir de enorme. Det er like greit å akseptere den informasjonen først som sist - for det er sant.