Så skriver vi august, og mange har nok lagte en relativt bekymringsfri sommerferie bak seg. Det var nesten så pandemien forsvant, lite smitte og bare velstand her i Norge. Vi satt rett og slett ikke på venterommet lenger. 

Skjønt vi har fått med oss at pandemien har herjet ute i verden, vokst i omfang og forårsaket store konsekvenser det være seg politisk eller menneskelig. Tallenes tale er jo i bunn og grunn ganske urovekkende, når vi ser hva som skjer mange steder. 

Men i Norge kunne vi stenge venterommet og nyte fergekøer og etterhvert også litt reisevirksomhet ut av landet. 

Men like fort som ferien gikk mot slutten, måtte venterommet åpne igjen. Hjemmekontorer skal for mange fortsette ut året i første omgang, FHI sier at vi vil leve med pandemien i lang tid fremover, og de siste dagene har vi jammen også sette flere smitteutbrudd rundt omkring i Norge. Det hele er som forventet, med åpning og reising følger smitte, det er jo ganske logisk. Og brått var vi tilbake der vi forlot hverdagen for noen uker siden, med usikkerhet om hva som skjer, hva vi skal gjøre og hva vi kan forvente oss. 

Snart åpner skolene igjen, mange skal reise på jobb, og jeg blir ikke overrasket om vi til høsten får se det som så langt har vært fraværende i Norge: Utstrakt bruk av munnbind. Dette munnbindet er blitt selve symbolet på at det er risiko knyttet til å være nær fremmede - og vi har så langt sluppet unne å bruke disse. Munnbindets inntreden vil derfor, om det skjer, forsterke opplevelsen av at pandeienen er her, og den er reell. Hvilket den har vært hele tiden, vi har bare oversett den i noen sommeruker. 

Jeg tipper at folk vil ha mange forskjelige meninger om det meste i tiden som kommer, som de har hatt det hele veien, det vil bare komme tydeligere frem nå som omfanget av smitte vil øke og krav om restriksjoner vil tilta igjen. Dessverre vil ikke høsten forløpe som sommeren har gjort, relativt bekymringsfri som den har vært for mange. Tiden som kommer vil stille krav til oss som arbeidsgivere og arbeidstakere, som foreldre og kjærester. Sammen må vi finne en måte å håndtere dette på som gjør kostnadene minst mulige, det være seg om vi snakker om liv og helse eller økonomi og virksomhet. For nå som sommerferien nærmer seg slutten, må vi bare innse at venterommet har åpnet igjen. Vi får bare vente og se hvor lenge vi blir sittende der, og hva tiden vil bringe.