Vi skriver 11. september 2020. Det er 19 år siden terrorangrepet i NY, og i morgen er det 6 måneder siden Norge gikk i lock-down. Ikke akkurat noen gledelige datoer å markere. Men jeg sitter nå her, ved ukeslutt, og gjør meg noen betraktninger om hvor vi er nå. De betraktningene er selvsagt farget av det som skjer rundt meg i Norge og i verden, og oppsummert kan vi vel konkludere med at nå som sommeren definitivt er bak oss har vi tatt fatt på det lange løpet. 

Inntrykk fra møter med kunder og bekjente er at det, sånn generelt, er en viss tretthet å spore både her og der nå. Det snakkes om tiltakstretthet og Zoom-fatigue, nyhetene som har kommet til oss de siste par ukene har ikke vært oppløftende og mange opplever nok at det nå er - og her må jeg bruke et ganske hverdagslig begrep - det er ganske kjedelig. Smitteklynger, testing, utbrudd, røde land og byer møter oss i overskriftene. Hjemmekontorene opprettholdes for mange, og nesten alt vi ønsker å gjøre som inkluderer moro sammen med andre mennesker er på hold. 

Som krisepsykolog er man alltid opptatt av å forsøke å forstå krisens natur, hva er det som utgjør en krise, hvor lenge vil den vedvare og hva kan vi gjøre for å redusere de negative sidene ved krisen. I mitt arbeid er fokus rettet mot å hjelpe mennesker, og spesielt hjelpe de som har det vanskelig og er mest rammet av en krise. Jeg har tidligere ytret at dette er en krise ingen av oss har erfaring med, og det er en krise med svært mange virkeligheter. Men la meg forsøke å oppsummere litt om status rundt denne krisen.

Noen har gode dager, mer arbeid og føler seg til nytte. Noen som er til nytte, og er helt vesentlige, kan begynne å kjenne på slitenhet. Jeg tenker her på helsearbeidere, lærere og alle andre som er i virksomhet og gjør et viktig arbeid - men i en annerledes virkelighet preget av nye krav og trusler. For disse er smittefare en vesentlig del av trusselen. Andre er mer merket av de sekundære effekten av krisen, det er musikere som ikke får spille eller arbeidstakere som jobber i virksomheter som nesten ikke går rundt lenger (og noen har stoppet helt opp). For disse er trusselen ikke primært viruset, men de sosiale og ikke minst økonomiske konsekvensene pandemien medfører. Det er enkelt sagt veldig mange virkeligheter, og i dette ligger også at folk opplever veldig ulikt de forskjellige truslene og konsekvensene av pandemien.

Så har september gjort klart det mange av oss har forutsett for lenge siden, det er nye utbrudd og nye begrensninger. I Bergen har de merket det mer enn i Oslo den siste tiden, akkurat som andre regioner også har sine lokale utbrudd. Om vi hever blikket fra øyeblikket og spør oss hva som ligger foran oss, ja så ser jeg et langt løp. Det lange løpet er vi ikke halvveis i enda, hvem hadde trodd det når vi aksepterte å være borte fra hytta noen uker i vinter, eller endog aksepterte at utenlandsferien ble skrinlagt. For om vi ser fremover, ser jeg ingen garantier for at alle skiheisene vil gå hele vinteren 2020/21 heller, og kanskje blir også neste sommerferie preget av reiserestriksjoner? For dette viruset sprer seg og koser seg, det finner stadig nye vertskropper, og slik kan det visst holde på i over et år til. Og det, ja det er jo litt deprimerende kanskje, men det er den virkeligheten vi må ta innover oss nå og planlegge etter. 

Hva skal vi så gjøre for å komme oss best mulig gjennom denne krisen da? Vel, vi har jo alle et ønske om at folk vil bruke hodet og bidra til at viruset sprer seg minst mulig, med andre ord at vi kan gjøre krisen minst mulig. Det høres så enkelt ut, men som de senere uker har vist, det er ikke så enkelt. Noen gjør jo ting som jo strengt tatt er både ufornuftige og usolidariske, som å bryte smittervern. Virksomheter må finne tiltak for å ivareta ansatte som i noen tilfeller sliter litt, andre mye. Dette i en tid da slitasjen kan være alt fra lite å gjøre på arbeidet til altfor mye. Det jeg snakker om her er jo ikke annet enn god gammeldags stressmestring og hvordan man kan utvikle og opprettholde et godt arbeidsmiljø, enten det er på hjemmekontoret eller i virksomheten. Det handler om rutiner, god sosial støtte, å få aksept for at ting kan være, ja vanskelige, og også aksept for at dette lange løpet vil resultere i at noen får små og andre litt større problemer på grunn av smittefrykt, isolasjon og trange hjem. Disse hjemmene trenger ikke være fysisk trange, flere har vel følt på at det kan bli trangt etter noen uker når mange familiemedlemmer er sammen 24/7 over tid.

Barnefamilier skal gjennomgå perioder med koronatesting, negativt svar men likefult barn hjemme i karantene til de er smittefrie. Voksne skal oppleve det samme. Ja, mange av oss skal gjennom det løpet flere ganger i året som kommer. Ting vil rett og slett ikke være som normale. 

Det er det lange løpet vi skal gjennom, alle som en. Og som vi skal påvirkes av i ulik grad. Når jeg ser gjennom denne teksten nå, ser jeg at den ble litt alvorstung. Men tenker at det kan den få lov til å være, så skal jeg sammen med en kollega de neste dagene forfatte noe mer konstruktivt om hva vi kan gjøre for å forebygge tiltakstretthet og andre trettheter i tiden som kommer. For jeg tror dette blir hovedutfordringen fremover, det å skape et miljø både i arbeid og privatliv som gjør at vi holder og ut og mestrer disse belastningene vi ikke kan rømme fra, og det over lang tid. Det er tøft nok som det er nå, om man ikke skal gå hen og bli utbrent i tillegg.

Her nøyer jeg meg med å fastlå at et godt første steg i den prosessen er å ta inn over seg virkeligheten, selv om deler av den ikke er så pen som vi skulle ønsket. Så får vi håpe at vi slipper worst case scenariet jeg omtalte i mars da jeg skrev "Wuhan igår, Italia idag og Norge i morgen". 

Og skulle din virksomhet ønske et lite kurs via Zoom-skjermen om hvordan man tar vare på seg selv og hverandre i denne virkeligheten, så er det bare å ta kontakt med Venterommet hos Wold og Stuvland.