Jeg har arbeidet med katastrofer i 30 år. Ikke hele tiden, heldigvis, men jeg har vært i og observert kriger og naturkatastrofer i mange land. Denne katastrofen vi nå opplever, tror jeg ingen kan påberope seg å ha erfaring med. Men har man litt erfaring fra kriser, må man ikke ha vært i krigen for å kjenne igjen endel av de psyologiske fenomenene vi nå observerer.

La oss først slå fast det opplagte. Koronaviruset er svært smittsomt, og mer dødelig enn vanlig virus. Det gir også et sykdomsbilde som krever store ressurser fra helsevesenet. Det oppstod i desember (november?) 2019 i Kina, og spredde seg raskt. Når vi kom til februar, var store deler av Kina i lockdown.

Det burde altså være mulig å tenke, og handle, i øvrige deler av verden inkludert i Norge som om dette var en reell trussel, som snart ville ramme oss med full tyngde.

I krigen observerte jeg imidlertid et spesielt fenomen. Mens krigen raste by A, men ikke hadde nådd nabobyen B, så var befolkningen i by B overbevist om at den ikke ville komme til dem. Det fremstod som uvirkelig at de selv skullle bli en del av krigen. Endel forstod riktignok at den kunne komme, og de var veldig redde. Ja faktisk kunne de være reddere enn de i A, for i A var man opptatt med å overleve. Men det var åpenbart farligere å være i krigen enn i nabobyen, for i krigen kunne man bli drept.

La oss bytte ut A og B med Kina og Norge.

Viruset herjet i Kina, men til tross for at all fornuft tilsier at virus spres raskere og over større avstander enn en konvensjonell krig normalt gjør, så tenkte mange i Norge at "dette kommer ikke hit". Kanskje avstanden hadde noe å si, det var jo ikke akkurat nabobyen. Men alle som virkelig forstod hva som skjedde i Kina, de ble redde. For de forstod at det som var Kina i går, ville bli Norge i morgen. Vi fikk til og med muligheten til å se det eksplodere i Italia, før det startet for alvor i Norge.

Denne evnen til ikke å klare å tenke, og forstå, at viruset ville lamme Norge er, tja, interessant. Og urovekkende. Det er spesielt urovekkende dersom de som har ansvar for vår sikkerhet ikke har denne evnen.

I forrige uke ble det alvor i Norge, og plutselig gikk det opp for mange at dette faktisk skjer i Norge. Konsekvensene så langt er at noen få har dødd, endel er smittet, og store deler av næringslivet og det normale livet er langt på vei lammet. Det oppstod plutselig mye frykt - men ikke hos alle.

I helgen kunne folk våkne opp og klype seg i armen og si "skjer dette virkelig". For det er ikke bare de massive konsekvensene for arbeidsplasser som ble så tydelige, folk ble også redde for at de selv kunne få viruset. Idag mandag, opplever jeg at det er en slik "litt mindre katastrofe" dag ute i deler av befolkningen. Børsen går litt opp igjen, russen tror de bare må utsette feiringen sin i et par uker, og psykologer som stengte kontorene sine mandag, åpner opp igjen idag fordi myndighetene sier at det kan de visst gjøre, bare de er flinke med smittevern.

Forstå det den som kan. Forstå hvordan folks tanker og handlinger, når vi står overfore en enorm trussel som så vidt har startet å utspille seg i Norge, får folk til å tenke så forskjellig om et og samme fenomen.

Som tar meg tilbake til hvordan mennesker tenker, og handler, for ikke å si føler, når de står overfor en stor trussel. Vi opplever åpenbart en god porsjon benektelse hos en del. At endel underdriver trusselen, gir også næring til denne evnen til ikke å være redd, ikke tenke at dette er farlig, og ikke handle deretter.

Så tror jeg også vi nå ser hva som skjer når det er mye frykt. Man orker ikke være i dette hele tiden. Vi mennesker blir nesten som børsen, ned 10 % en dag, for så å gå opp igjen 4 % neste dag. Mange klarer rett og slett ikke å være i, eller forholde seg til, alle de trusler dette viruset medfører. For virkeligheten er at børsen, den skal fortsette å falle, og mye, ettersom store deler av verden ender opp i lockdown.

Men, må vi være handlingslammet i krigen? Nei, i den konvensjonelle krigen er folk flest slett ikke handlingslammet. De tar vare på seg og sine, de beskytter seg, de etablerer tiltak for å ivareta barn og gamle - det bringer ut mye av det beste i oss mennesker. Sant nok, det bringer også ut noe som ikke er så bra, da de med dårlige intensjoner har en tendens til å organisere seg mye raskere enn de med gode intensjoner.

Men i denne krigen vi står i nå, slåss vi ikke mot andre mennesker. Vi slåss mot et virus, og mot oss selv og vår manglende evne til å forstå at Norge idag, det er hva Kina var i desember. Vi har enda ikke kommet til februar. 

Hva er så det viktigste våpenet vi har i denne krigen? Jeg tror det er, som i alle kriser, informasjon. Om vi har realistisk informasjon om hva som ligger foran oss, kan vi tenke klarere, handle bedre, for å beskytte oss selv, de vi er glade i og hverandre alle sammen. Kriser kan virkelig få frem det beste i mennesket, og vi får bruk for dette i tiden som kommer.

Som tar meg tilbake til startpunktet. Vi oppfører oss fortsatt litt som om vi er denne byen B, hvor krigen ikke er kommet, og ikke vil komme. Skjønt mange nå innser at Norge idag er hvor Kina var i desember. Det er grunn til å være redd, og det hjelper ikke med avslapningsteknikker når granatene hagler mot deg. Da hjelper det å være redd, og å beskytte seg.

For redselen gir ikke handlingslammelse, den gir næring til fornuftige handlinger. Spesielt om man er foreberedt. Da må man klare å tenke tanken at mine kjæreste kan bli drept, eller omsatt til virus-virkeligheten, de kan bli syke og dø. Eller at de vil miste jobben, miste livsverket, miste friheten til å bevege seg fritt.

Det siste har vi alt mistet, alle sammen. Det er midlertidig. Men det vil vare en stund. Den reisen du har planlagt i sommer, blir ikke noe av. Vi får heller håpe vi får lov til å reise til fjells igjen og feire, når det blir jul igjen.

Det har ikke gått mange dager siden trusselen ble til virkelighet for oss i Norge. Nå er tiden inne for å akseptere, tenke gjennom, og planlegge hvordan vi kan leve våre liv best mulig i denne nye virkeligheten. Hvordan vi unngår smitte, tar vare på de som har det vanskelig, og tar vare på hverandre.

For virkeligheten er at konsekvensene blir store på kort sikt for oss alle. For endel blir de enorme. Det er like greit å akseptere den informasjonen først som sist - for det er sant.