Vi har noen fagartikler liggende på vår hjemmeside, deriblant en liten tekst om koronavirus og beredskap som ble lagt ut 26. februar. 

Ellers merker jeg meg at det ble mye debatt av Debatten igår, mange har sterke meninger. Vi må vel bare innfinne oss med at mange er både engasjerte, redde og sinte, og vi vil se mer av det. 

Personlig har jeg åpenbart ingen faglig formening om smittevern og tiltak, det er ikke mitt fag. Men denne debatten om Debatten, den illustrerer vel nettopp at vi seiler i opprørt farvann, og endel er usikre på om vi har rett kurs.

Og når vi skal stake ut denne kursen, så synes det som endel er opptatt av at man ikke skal skape unødig frykt. Det er fornuftig. Spørsmålet er imidlertid hva som er "unødig" i denne sammenhengen. 

For om vi ikke informeres om, planlegger og handler i forhold til krisens realiteteter fordi man vil unngå noe - "unødig frykt" - så blir resultatet det motsatte. Alle som jobber med kriser vet at de er ekstremt effektive til å produsere fantasier. Vi vet også at fantasiene alltid er verre enn virkeligheten. For å motvirke disse trenger vi ærlig, realtistisk informasjon om hva som har skjedd, skjer og vil skje. Samt ikke minst hva som gjøres for å forebygge skadevirkningene av dette. Det er vel her vi finner litt av kjernen til denne debatten om Debatten. Ingen besitter åpenbart fasiten med hensyn til hvordan de neste månedene blir. Men det beste verktøyet vi har for å skape minst mulig stress og frykt, enten det er i familien eller i nasjonen, er at vi mottar realistisk informasjon som gjør oss i stand til å handle og passe på oss selv og hverandre.

Realiteten synes å være at vi skal sitte på våre hjemmekontorer, eller være permitterte, eller jobbe svært hardt (for akkurat nå er det veldig mange ulike realiteter rundt om i norske hjem) og være alt fra litt til veldig redde, i mange måneder fremover. Da må det være lov å mene at det ikke er så kontroversielt å tenke "worst case", og handle deretter. Det er tross alt det all moderne kriseteori sier vi skal gjøre.

I mellomtiden har vi formidlet til våre barn at denne tilværelsen, den må vi være forberedt på at vil vare lenge. At vi skal lage gode rutiner i hverdagen, selv om vi ikke vil treffe andre mennesker som vanlig, og at vi ikke skal på fjellet i påsken og antagelig ikke skal på den planlagte sommerferien heller. Fordi det synes realistisk. De blir ikke sjokkerte av det, og jeg vil heller at de vet det nå, enn opplever senere at de ikke kan stole på oss fordi vi ikke var ærlige. 

Akkurat her ligger utfordringen i dag.