Der har vi akkurat avsluttet vår 3. uke her i Oslo med hjemmeskole og hjemmekontor. Skolenes videre status mht åpning får vi vite om noen dager, det er en rekke utvalg som skal gi sine råd før de avklarer og bestemmer det åpenbare, de forblir stengt frem til sommerferien. Det blir vel enkelte unntak for familier eller barn med spesielle behov, det ville være bra, men utover det anser jeg det som relativt sterkt sannsynlig at min spådom over vil slå til. 

Ellers viser hjemmetilværelsen at det er mulig å organisere både arbeid og skole, for de av oss som har det, på en overraskende god måte når vi bare må gjøre det slik. Det er jo en god ting, å ha noe å fylle dagene med, er det attpåtil meningsfylt har man det ikke så verst. 

For oss som psykologer har overgangen til video vært ekstremt smertefri. Vi har jobbet via video i mange år allerede, men da med klienter som oppholder seg i utlandet. Det er overraskende hvor bra dette også fungerer nå for klienter som normalt ville møtt opp i våre kontorer. 

Samtidig ser vi vel alle, enten privat eller gjennom vårt arbeid, at det er mange som finner sosial isolasjon krevende. Det kan være praktiske årsaker, eller psykiske plager som blir forverret. Men vit også, endel av våre klienter er vant til å leve i en viss "unntakstilstand", og de synes dette her er veldig enkelt. Livet er underfundig, og mange blir nok overrasket disse dager over både hvor mye vi kan tilpasse oss, og og hvor mye vi får til, selv når livet på endel områder er snudd opp-ned. 

En ting som dog stadig forunder meg, er hvor mange som fortsatt klarer å fortelle at de "aldri tenkte at dette kunne skje". Og kanskje er det slik at man aldri, i sin kriseplanlegging, hadde sett for seg et scenario som resulterte i at et vintersportssted måtte stenge ned i mange måneder. Men da har det jo vært noe feil med planverket. Hele vitsen med et planverk er jo at man har tenkt gjennom, og faktisk lagt noen planer i forhold til hva man må gjøre om noe uforutsett skjer. Pandemi burde jo være involvert i alle alle virksomheters risikovurderinger. I dette lyset burde det ikke være noe overraskende i dagens situasjon, bortsett fra det faktum at det virkelig har skjedd. Og at man da også hadde planer for å håndtere en slik situasjon. 

Det er kanskje enda merkeligere å se at enkelte av de som lever av å lage disse planene, som har det som jobb, enten det er i Norge eller andre land, også er overrasket. Men da er det bare en ting å gjøre, og det er å lære fra dette, før den neste store krisen dukker opp. Så skal det tilføyes at jeg synes veldig mye av det arbeidet myndighetene i Norge nå gjør, er veldig bra. Og absolutt katastrofal i enkelte andre land - sier ikke mer om det her.

Men tilbake til dette med å bli så overrasket. Da er vi tilbake til disse landsbyene, og krigen. Hva er det som gjør folk så skråsikre på at krigen ikke vil komme til deres landsby, når den raser i  nærheten? Hvordan kan det ha seg at mennesker ikke klarer å ta inn over seg, tenke og handle i forhold til den informasjonen som faktisk ligger der, og som gir en god pekepinn for hva som vil skje i morgen? Jeg har ikke ett enkelt svar på det, men jeg vet en ting: Om man har forberedt seg godt, så fattes virkeligheten raskere, da leses tegnene bedre, før krisen inntreffer for fullt. 

Vel, nå venter vi spent på informasjon om hva myndigheten finner ut med hensyn til veien videre. Media flommer nå over av talspersoner for særinteresser som ønsker det ene, eller det andre. Personlig skulle jeg ønske de som arbeider i frontlinjen, altså våre helsearbeidere som hele tiden eksponeres for smittefare, fikk sin egen del av alle krisepakkene politikerne nå utarbeider. Samt tilstrekkelig smittervernutstyr. Samt at alle forstår at det er noen verdivalg vi står foran, og disse verdiene vil definere oss ikke bare for i dag og i morgen, men for den virkeligheten vi skal leve i når støvet har lagt seg og vi skal evaluere krisen vi gikk gjennom.

Personlig ønsker jeg meg at vi som nasjon kan få litt klarere informasjon om hva som skjer i de neste månedene. At vi slutter å prate som om det kanskje blir 17. mai tog, og må lage en stor overskrift fordi en kommune har vedtatt det som er helt selvsagt og uunngåelig - det blir ingen 17. mai tog i år. Sommerferiene blir heller ikke som i 2019. Det er bare slik det er. For viruset vil være her i mange måneder, folk vil bli syke, noen tiltak vil bli langvarige- og det beste middelet for å skape ro både individuelt og i samfunnet er å gi god informasjon, raskt, om veien videre.