/Kriseblogg
Kriseblogg
Les siste blogginnlegg fra Rune Stuvland

Koronaviruset

Senteret er i drift som vanlig, men vi vil verne klienter og ansatte mot smitte. Bestill videokonsultasjon hvis du eller noen i din familie har:

- Feber, hoste, sår hals, er tungpustet eller har magesmerter uten kjent årsak

- Har hatt nærkontakt med bekreftet koronasmittet siste 10 dager eller er i karantene

- Har oppholdt deg utenfor Norge de siste 10 dagene

Posts from 2020-04-30

Venterommet

Venterom2.jpg?1591035255

Det er nå halvannen måned siden vi stengte kontoret og flyttet hjem. Vi skriver straks mai, kontoret er delvis re-åpnet og da er vel ting blitt mer normale da? Tja, kanskje litt, men jeg har tenkt litt over hvor vi er de siste dager, og har kommet til at vi alle sitter på et enormt venterom. Vi vet bare ikke helt hva vi venter på. 

Gjenåpning, hva betyr det? Jo, noen tjenester som ble stengt ned starter så smått opp igjen. Men om vi ser oss rundt i Norge, eller Sverige, eller USA, så ser vi alle steder at mange mennesker (og politikere) fortsetter å praktisere det som med et enkelt ord kan omtales som forsiktighet. Og forsiktighet er en god ting. Metaforen som beskriver situasjonen i verden idag best, er vel den om en rekke skip som befinner seg i en storm og hvor det er mange kapteiner med ulike tanker i  hodet om hvordan de best skal komme gjennom stormen. 

Hvordan skal så du og jeg komme gjennom denne stormen da? Vel, her må jeg nesten ty til en liten krigsmetafor. I krigen er det en ting som gjelder, og det er "minimal exposure". Dette skjønner folk flest i mange deler av verden, det er derfor ikke mulig for politikere å bare "åpne opp" for det får de ikke med seg hele folket på. 

Så vi sitter da, på dette venterommet, og venter på noe vi ikke vet helt hva er. Kan vi reise utenlands i sommer? Og om vi kan, vil vi? Jeg tror svaret ikke ligger hos politikere eller flyselskap, men hos folket. Og vi folket, vi vet ikke helt, for vi vet ikke hva som venter oss. 

Hva gjør man så i denne situasjonen da? Vel, man kan være forsiktig uten å være helt isolert. Noen tror det er livsfarlig å bevege seg til butikken, det er det jo ikke - man må bare være flink med smittevern. Er så folk flinke med smittevern etter halvannen måned på venterommet. Nja, jeg tror noen begynner å gå litt trøtte, og blir litt uforsiktige. Folk motiveres av hva som er best for seg selv, og det som er best for en selv er ikke alltid fornuftig eller i tråd med realitetene der ute. Så selv om mange vil fortsette å være forsiktige (mange er forsiktige i Sverige også, selv om media kan gi inntrykk av at alt er normalt der, det er det jo ikke, de er bare forsiktige i et litt annet regime enn i Norge), så tærer det litt på kreftene å sitte på venterommet uten å vite helt hva vi venter på.

For hva venter vi egentlig på? At flertallet av oss skal bli syke og immune (og noen dø), eller medisiner som kan behandle oss, eller vaksine. I dette venterommet er det nok mange som vil foretrekke å slippe å ra risikoen forbundet med sykdommen, men vi vet ikke helt om det er rett heller. Forvirrende? Ja. 

Her kommer utfordringen: Venterommet vil kanskje være her et år til. Det er ikke til 17. mai, eller sommerferien, det er mulig det vil være her i 2021 også. Hvilke tiltak politikere og helsemyndigheter gjennomfører kan man spekulere i. Men for egen del tenker jeg at den beste strategien er å akseptere at vi må befinne oss i dette venterommet et års tid. Det vil bli tilpasninger, venterommet blir kanskje større, men det blir ikke borte. Om man tar det innover seg, og både tenker og handler deretter, så er det kanskje bedre å bli positivt overrasket om det kommer en "løsning" raskere enn vi trodde - heller enn å leve med en kontinuerlig frustrasjon over at ting vedvarer. Jeg tror en slik frustrasjon er mer belastende enn å akseptere tanken om, og planlegge at vi skal sitte på dette venterommet i mange måneder fremover.

Vi avholder nå webinarer for virksomheter som har sine ansatte på hjemmekontor. Ledere og HR avdelinger må forholde seg til ansatte som har svært ulike tanker og ønsker i forhold til å komme tilbake til kontoret, reise, gjøre felles aktiviteter - og smittevern. Det er ikke enkelt å skape en felles forståelse og felles atferd når denne verdensstormen er så full av skip som har ulik kurs. Isolasjon tærer også på folk, selvsagt i ulik grad, men den gjør det. Da kan det være nyttig å benytte noen av grunnprinsippene i all krisehjelp, og påpeke viktigeten av at struktur skaper trygghet, informasjon skaper trygghet, og kunnskap om hvordan isolasjon og belastninger påvirker oss skaper også litt trygghet. For det er ikke unikt å oppleve at hverdagen nå er kjedelig, oppgaver går litt tregere og frustrasjonen vokser. Det er bare slik det er å sitte lenge på venterommet uten å bli ropt opp.