/Kriseblogg
Kriseblogg
Les siste blogginnlegg fra Rune Stuvland

Koronaviruset

Vi har nå åpnet igjen for å ta imot klienter på vårt kontor. I tråd med råd fra helsemyndighetene vil rådgivning og behandling primært skje via video, men vi kan også møte klienter på vårt kontor. Vårt sentralbord tel 22 34 08 00 er åpent hverdager kl. 0800 til kl. 1600. Uten åpningstider nås vi på telefon 99 29 09 41 og post@traumepsykologi.no.

Les Kriseblogg her...

Posts from 2020-05-30

Forsatt på venterommet

NATUR2.jpg?1591034312

Vi skriver 30. mai, i Oslo er det full sommer, tiltak lettes på og folk gleder seg over alt dette. Norge ble aldri det nye Italia, selv om et sykehjem i Bergen har omtalt seg som "Little Italy". Men flertallet av oss har gått gjennom denne perioden fra midten av mars uten å ha blitt direkte rammet av koronaviruset. Og det, ja det er en god ting. Så får de som føler seg kallet, eller får det til oppdrag, mene noe om tiltakene som er gjennomført så langt og om dette var for mye, eller for lite. Som innbygger i Norge er jeg personlig takknemlig for at vi kan slå fast at viruset ikke har herjet så voldsomt her som i andre land, og personlig kan jeg også tenke at det kanskje har en sammenheng med tiltakene som ble gjennomført. Det er mange usikre momenter i denne krisen, en krise jeg tidligere har kommentert at ingen egentlig kan påberope seg å ha erfaring med, og mye derfor må løses mens krisen utfolder seg. Jeg noterer meg at Sveriges statsminister idag har ytret at han bekymrer seg for status i sitt land, inkludert den usikkerheten som hersker omkring dette fenomenet "flokkimmunitet". Det er ikke enkle tider.

Men i kriser må vi også se fremover, og forsøke å forstå hva som kommer i neste omgang. For det er vel klinkende klart at vi alle fortsatt sitter på venterommet. Noen ting er avklart, jeg vet det, vi vet litt mer om hvordan vi kan planlegge sommerferien, og mer skal vi få vite om et par uker. Det er i alle fall klart at den blir litt annerledes enn fjorårets ferie, mange av oss skal feriere i Norge, da er det godt å vite at det ikke lurer virus i hver krik og krok av landet. 

Viruset er imidlertid ikke borte, og man trenger vel ikke dr.grad i noe fag for å forstå at med mindre restriksjoner, vil det også bli mer spredning. Det som nå foregår i Europa, der landene åpner opp for turisme av frykt for tapte turistinntekter, vil også bidra til mer spredning, det gir seg selv. Det er vel omfanget av spredningen som er den store ukjente faktoren her. 

Dette viruset har imidlertid ført til enorme konsekvenser som er av ikke-medisinsk art. Noen synes å mene at så snart grenser åpner, eller Disney-land for den saks skyld, så vil alt bli fryd og gammen og ting vende tilbake til status før pandemien. Ja, næringslivet skal til og med få en boost på grunn av "pent-up demand". Denne teorien er jeg redd er ønsketenkning, det er litt det samme fenomenet vi så før pandemien nådde Norge, Europa, USA, og andre deler av verden. Evnen, villigheten til å ta inn over seg de konsekvenser selve pandemien ville få var hos mange fraværende. Den samme evnen synes å være fraværende hos mange idag også, med hensyn til de mer langtrekkende konsekvensene av det vi går gjennom.

Jeg har hele tiden sagt at relevant informasjon er gull for håndtering av kriser og dens konsekvenser. Den påstanden står jeg selvsagt fortsatt ved, og det er derfor grunn til å stoppe opp litt og forsøke å forstå hva vi egentlig vet om det som ligger foran oss. 

Det rent medisinske, eller folkehelseaspektet, knyttet til selve viruset har jeg alt kommentert. Vi må i tiden fremover organisere våre liv og våre virksomheter på en måte som ivaretar helse best mulig, samtidig som viruset vil fortsette å sirkulere blant oss i en eller annen størrelsesorden. Så får vi se de neste par månedene hvor mye mer det sprer seg ettersom restriksjoner oppheves.

Fra et psykologisk ståsted er vel en av de største påkjenningene nettopp usikkerheten. Ikke bare om hvorvidt man kan bli smittet, men vel så mye de konsekvensene viruset har på økonomiske, sosiale og politiske forhold. På den økonomiske siden vil usikkerheten for mange være knyttet til arbeid og inntekt, eller fravær av sådan. I et interessant innlegg i DN idag spør to forskere fra Fafo om norske arbeidstakere mangler kriseforståelse. Bakgrunnen er at det store flertallet er fornøyd med håndteringen av krisen, og opplever fremtiden som trygg. Vår trygghet er jo i stor grad knyttet til at vi lever i et uhorvelig rikt land, som kan bistå med pakker og støtte for den ene og den andre, og det er vel og bra. Men krisen vi står i, eller venterommet vi er i, det skal vi fortsette å være i en lang stund fremover. Kanskje er det noe i at vi opplever en viss mangel på kriseforståelse?

Ser vi til utlandet, så er det grunn til uro. USA opplever nå en sosial uro av dimensjoner, og samtidig en politisering av absolutt alt, som gir grunn til bekymring. Den aktuelle uroen akkurat nå ble utløst av en enkelt hendelse og omhandler rasisme, men omfanget av reaksjonene sier veldig klart noe om den underliggende sosialøkonomiske uroen som hersker i samfunnet. I et globalt perspektiv er det vel rett å si at den verdensordenen som vi kjenner, den knaker i sine sammenføyninger. Hvordan pandemien håndteres og hvilke virkemidler man har til rådighet for å motvirke noen av de verste konsekvensene, vil til syvende og sist få vidtrekkende politiske konsekvenser. Endel av disse konsekvensene kan bli svært ubehagelige, og vil også påvirke vårt lille land. 

Så hvordan vil alt dette påvirke oss her vi sitter i vårt eget lille venterom i Norge? Tja, det er vel grunn til å tro at svaret er "mer enn vi tror". Vi har nå lagt bak oss 11 uker av en krise som fort kan vare i ytterligere 50 eller 100 uker. Nå kan vi om få uker nyte sommerferie og fri - og det har vi både fortjent og godt av. Men når ferien er over er usikkerheten fortsatt her, pandemien og dens konsekvenser vil fortsatt prege oss, og vil skal igjen bli litt trøtte og leie av all ventingen.

For fra et psykologisk perspektiv ser jeg det som en av de største konsekvensen for mange av oss, vi er litt trøtte og leie nå, så mye er på vent, og denne usikkerheten gnager på oss. Den forsterkes selvsagt hos de som har opplevd, eller er redd for å oppleve alvorlige direkte konsekvenser av viruset, enten det gjelder helse, økonomisk trygghet eller sosialt liv. Vi er enkelt sagt i en situasjon som medfører mer stress enn livet vanligvis pleier å by på, og det skal vedvare.

Det er denne usikkerheten og mentale slitasjen vi må finne gode måter å mestre i den neste etappen, som jeg her tenker på som tiden etter sommerferien. Dette vil by på utfordringer for oss som arbeidstakere og arbeidsgivere, som partnere og foreldre, og for alle de som har behov for å forme nye bånd og etablere vennskap og kjærlighet i en tid der vi også skal praktisere sosial distansering. Som dette skrives, har min datter besøk av en venninne som tilhører hennes kohort. Tenk det, våre barn skal nå forholde seg til sine kohorter, for å minske smittefare. Hva vil det gjøre med barna våre, og oss selv, om dette skal vedvare i et år eller mer?

Det siste spørsmålet skal jeg ikke forsøke å besvare idag. Men situasjonen minner meg igjen litt om krigen i Bosnia. Når de første bombene falt over Sarajevo, var alle sikre på at "dette er over om noen dager, max en uke". Beleiringen vedvarte i over 3,5 år. Nå er vi heldigvis ikke i en krig, men en slags stille beleiring kan vi kanskje kalle det, selv om vi har sluppet portforbud i Norge. Vi får håpe den ikke vedvarer like lenge som beleiringen av Sarajevo. 

Og til sist - som psykolog lever jeg jo av å bistå personer og virksomheter som opplever stress og kriser. I en ny virkelighet må også vi finne nye måter å fungere på. Kontoret er åpent igjen, og vi treffer klienter der, samt på video. Kursvirksomhet er det imidlertid lite av, og det forventer jeg forblir slik en god stund fremover. Da må man lage webinarer. Jeg har vært så heldig å få med Erik Wold på laget, og vi har laget et webinar som heter nettopp "Venterommet". Det er en liten "vitaminpille" vi håper kan bistå ansatte gjennom de utfordringer vi står i fremover. Du kan lese mer om dette her.